Tuberkulose

Av Kjetil Vagle og Frank Skagemo

Med den tiltagende urbaniseringen i Norge utover 1800-tallet, ble tuberkulose, eller “tæring” en større og større trussel i folks liv. På slutten av århundret døde ca. 7000 mennesker årlig av sykdommen, i en befolkning på ca. 2 millioner. Hvert femte dødsfall skyldtes sykdommen, og seks av ti som fikk den døde i perioden 1900-1950. Årsaken til sykdommen er bakterien Mycobacterium tuberculosis, som ble oppdaget av den tyske legen Robert Koch i 1882. Men det tok tid før oppdagelsen fikk konsekvenser. Tuberkulose var særlig et problem blant fattige, som bodde trangt og uhygienisk. Den rammet også unge mennesker, og sykdomsforløpet var langvarig, ofte måneder og år.  Sykdommen skapte uro i befolkningen, og de som ble rammet, ble isolert, sosialt utstøtt og stigmatisert.   

Flere tiltak for å imøtegå slike kriser var allerede på plass. I Stavanger fikk vi f.eks. en karantenekommisjon i 1823. Denne skulle forhindre at skip brakte med seg smittsomme sykdommer til byen og distriktet. Du kan lese mer om denne i vår artikkel «Karantenekommisjonen og bekjempelsen av epidemier». 

Forekomsten av tuberkulosesyke var høyere blant familier med usikker inntekt. Ofte var forsørgerne avhengig av sesongarbeid, og perioder med ledighet var vanlig. Det var for mange en stadig kamp for å få et tak over hodet i første halvdel av 1900-tallet. 

Graveren teglverk i Sandnes var blant bedriftene som i likhet med hermetikkindustrien hadde svingninger i produksjonen avhengig av årstider og konjunkturer. Inntektsgrunnlaget for mange av arbeiderne var dermed usikkert. 

Det ble etter hvert tydelig for helsemyndighetene og folk flest at lys, luft, god hygiene, sunn mat og god fysikk var forebyggende i kampen mot tuberkulose. Fysisk motstandskraft hadde stor betydning for å holde sykdommen på avstand.

Helselover – opplysninger og tvang

Sunnhetsloven av 1860 innførte permanente sunnhetskommisjoner i alle byer og herreder i Norge.

Dermed kunne legene på permanent basis lede arbeidet for bedre folkehelse, forebyggende helsearbeid og kampen mot risikofaktorer for epidemiske og smittsomme sykdommer. 

Tuberkuloseplakatene ble vedtatt på det norske legemøtet i Bergen i 1889. Hensikten med plakaten var å endre folks adferd og vaner som kunne bidra til å spre smitte. 

Oppdagelsen av at tuberkulosen var forårsaket av en bakterie og at sykdommen ble overført fra individ til individ ved dråpesmitte ga støtet til bestemte forhåndsregler.

Tuberkuloseloven av 8. mai 1900ble vedtatt etter lange diskusjoner og mye motstand. Loven hjemlet inngripende tiltak for å isolere syke og hindre smitte. Det var særlig mot tvangstiltakene motstanden rettet seg. 

Loven hadde to formål: det første var å beskytte befolkningen mot videre smitte av tuberkulose, og det andre var å gi de tuberkuløse best mulig behandling.  

I tråd med tuberkuloselovens formål ble det utarbeidet en rekke veiledninger, og drevet utstrakt informasjonsarbeid blant befolkningen, ofte rettet mot bestemte sektorer som fabrikker og næringer. 

Offentlige og private tiltak

I Stavanger Sanitetsforenings møteprotokoller, helserådenes forhandlingsprotokoller og de årlige utgavene av sunnhetstilstanden og medisinalforholdene kommer det fram at særlig tre foreninger/organisasjoner var aktive i Stavanger amt. Disse var Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalforeningen mot tuberkulose, og Røde Kors.

Stavanger tuberkuloseforening (Nasjonalforeningen mot tuberkulose)

I 1911 ble Stavanger tuberkuloseforening stiftet. Allerede det første året hadde foreningen omkring tusen medlemmer. Året etter doblet medlemstallet seg. Foreningen hadde gått ambisiøst til verks, og forsøkte å skaffe boliger til tuberkuloserammede familier som hadde dårlige, trange og usunne boliger. Det nyttigste arbeidet skulle likevel vise seg å være det som ble utført av sykepleierne. De skulle opplyse om hygiene og føre kontroll av de sykes hjem. Hvis hjemmene ikke rettet seg etter de hygieniske forordningene, kunne en risikere å miste pasientstøtten.  

Sommeren 1920 stod Lindum Helsehjem i Suldal klar til å ta imot 40-50 tuberkulosetruede gutter fra Stavanger som hadde behov for sunne omgivelser og godt stell. 

Lindum var opprinnelig et “lakseslott” bygd i 1884 av engelskmannen Montagu R W Sibthorp, før det ble kjøpt av Stavanger tuberkuloseforening og ominnredet til tuberkulosehjem. I perioden 1922-1227 ble 350 gutter behandlet ved hjemmet.   

Stavanger Sanitetsforening

Kvinnene var en pådriver for helsearbeidet i distriktet, og Stavangers avdeling av Norske kvinners sanitetsforening ble startet i 1897. I 1914 kjøpte foreningen konsul C. Middelthons store villa i Ramsvig. Den ble bygget om til tuberkulosehjem og åpnet i 1916. I 1923 brant bygget ned til grunnen, men allerede året etter sto et nytt murbygg på plass, og var i drift fram til 1. desember 1951. 

I tillegg opprettet de også Friluftsskolen for tuberkulosetruede barn. Denne åpnet i 1920 bare 200 meter fra tuberkulosehjemmet. Hit ble svake og underernærte jenter sendt for å bygge opp motstandskraften, og få dem bort fra smittefarlige miljøer. Stedet hadde plass til 30 jenter, og de fleste var der i 6-20 måneder. Når de dro, var de vanligvis 6-10 kg tyngre enn når de kom – hvilket var et godt resultat. 

Norge fikk bukt med tuberkuloseepidemien utover 50-tallet. BCG-vaksinen ble lansert i 1921, og utover 40-tallet kom det effektive metoder og medikamenter for å identifisere og bekjempe sykdommen. Allikevel er det antatt at det hovedsakelig var bedre levestandard, mindre trangboddhet og bedre ernæring som hovedsakelig reduserte forekomsten av tuberkulose. 

 Men fortsatt dukker den opp jevnt og trutt. Omtrent 150 pasienter i året får påvist tuberkulose i Norge. De fleste er født i utlandet, og alle som kommer fra land med høy forekomst, plikter å la seg teste snarest mulig. 

Globalt er sykdommen fortsatt et stort problem, særlig i Afrika. Bare i 2023 døde 1,3 millioner mennesker av den. Verdens helseorganisasjon anser sykdommen som en epidemi, og har som uttalt mål å stoppe den innen 2030. Dette vil kreve store ressurser innen forebygging, diagnose, behandling og pleie. 13 milliarder dollar er estimatet de kom fram til i 2018.