Karantenekommisjonen og bekjempelsen av epidemier
Månedens slipp for mars: Karantenekommisjonen
Sunnhetsvesenet i Norge ble ikke skikkelig organisert før med sunnhetsloven av 1860. Før den tid var det blitt opprettet midlertidige sunnhetskommisjoner til bekjempelse av epidemier.
Når det kom melding til de sentrale styresmaktene om smittsomme sykdommer i andre land, ble meldingen sendt videre til de lokale styresmakter. Skip som kom fra havner der slike sykdommer herjet, måtte da ligge i karantene. Og i sjøfartsbyene ble det opprettet karantenekommisjoner, som skulle sette i verk de nødvendige tiltakene.
Klikk for større bilde
Da det ved resk. 13.5.1737 kom påbud om opprettelse av en sunnhetskommisjon i hver av de fire stiftsbyene, skjedde det fordi det herjet smittsomme sykdommer i Østersjølandene.
I begynnelsen hørte karantenevesenet i Norge direkte under det kongelige danske kanselli. Senere hørte det under det danske karantenedirektoratet. Det var den gangen ikke noen sentral norsk karanteneadministrasjon, men de daværende stiftsstedene hadde ledelsen innen sine distrikter. For Stavanger sin del, var det Kristiansand som hadde kommisjon og anlagt karantenestasjon med lasarett.
Fra 1814 ble det naturligvis norsk ledelse av karantenevesenet her i landet, først til 1818 under III. Departementet, Politidepartementet, og så fra 1819 til begynnelsen av 1860-årene under Marinedepartementet. Fra 1816 til 1878 under Indredepartementet, og så fra 1878 til 1913 under Justisdepartementet, før det fra 1913 havnet under Sosialdepartementet.
Stavanger fikk egen karantenekommisjon i 1823.
Mens koleraen fra flere kanter nærmet seg landet vårt, fikk vi i 1848 en lov om karantenevesenet. Vi fikk også i desember samme år en provisorisk anordning om foranstaltninger mot koleraen og 10.2.1849 et karantenereglement.
I karantenekommisjonene i byen skulle det være en magistratsperson som formann, en lege, en tollfunksjonær og en sjøkyndig mann.
Klikk for større bilde
Loven inneholdt bestemmelser om opprettelse av karantenekommisjoner i alle kjøpsteder i Norge som lå ved sjøen og i andre havner hvor det av kongen måtte ansees hensiktsmessig.
Karantenekommisjonene skulle foreta undersøkelser av ethvert fartøy som kunne fryktes å føre med seg smitte av pest, kolera, barnekopper eller gul feber her til landet. Etter utfallet av undersøkelsen skulle kommisjonen bestemme hvorvidt fartøyet skulle i karantene.
Klikk for større bilde
Den provisoriske anordningen av desember 1848 inneholdt også en plikt for kommisjonene til å utse og innrette passende bygninger som kunne tjene til sykehus for kolerasmittede.
I Stavanger by var det fra februar til juni 1849 90 som ble angrepet av kolera og av disse døde 42. Stavanger kommune leide tre lasarettfartøyer for å ta imot de kolerasyke som kom inn fra fiskeværene. Det ble i det hele truffet fornuftige foranstaltninger i Stavanger. Og det var vel derfor at epidemien ble forholdsvis liten.
Den fiskeren som først ble syk var 17. februar kommet fra et fiskevær med en båt som hadde en kolerasyk om bord, og han skulle sammen med det øvrige mannskapet ha vært brakt til lasarettfartøyet. Man da båten landet et stykke utenfor byen, fikk han anledning til å løpe i land og fikk losji hos en slakter i bydelen Kleven. Dagen etter ble også slakteren syk, og de følgende dagene var det flere som ble angrepet.
Ved lov av 16. mai 1860 ble det bestemt at det i alle kommuner skulle opprettes sunnhetskommisjoner. I kjøpsteder som Stavanger skulle kommisjonen bestå av stadsfysikus (bylegen) som formann, magistraten (rådmannen), byingeniøren og tre medlemmer valgt av representantskapet (bystyret).
Ved loven av 1860 ble karantenekommisjonen ble lagt inn under sunnhetskommisjonen. Når sunnhetskommisjonen behandlet karantenesaker, skulle den utvides med en tollfunksjonær og en sjødyktig person, og kommisjonen skulle da følge bestemmelsene for karanteneloven og ikke sunnhetsloven. Ved slike saker ble isolasjonsbestemmelsene skjerpet, bl.a. ble de syke pliktige til å la seg isolere dersom kommisjonen ønsket det.
Å forebygge sykdom ved alminnelig tilsyn med sunnhetsforholdene i byen var den ene av den nyopprettede sunnhetskommisjonens hovedoppgaver. Den andre var å bekjempe epidemier som allerede var brutt ut, og det skjedde i første rekke gjennom slik som tidligere gjennom isolering (karantene) av de smittede.
Stavanger hadde etter konkursen i 1883 av «J. A. Køhler & Co» og «Ploug & Sundt» kjøpt L. W. Hansens sommersted Bjergsted og Hillevåg. Bjergsted var i 1822 anlagt av kjøpmann Boye Pettersen. Steder ble i 1854 kjøpt av L. W. Hansen, som bygget en storstilt lystgård tegnet av arkitekt C. F. von der Lippe og med hageanlegg av gartner P. H. Poulsen.
Da kommunen overtok stedet ble hovedbygningen i Bjergsted ominnredet til isolasjonslokale med 50 senger, bakbygningen eller uthuset ble omgjort til et lasarett med 40 senger. Ellers lå det i bakkant også likhus, stall og vognskjul. Gårdsbestyrerboligen, som i dag er dirigentbolig, ble brukt som doktorbolig ved utbrudd.
I 1886 ble det vedtatt instruks for «isolations- og lazaretlokalerne paa Bjergsted». En egen leder («økonomen») skulle sørge for bespisningen og betjeningen av de syke og isolerte. Han skulle også ha det daglige tilsynet og med avsperringen av området. Han skulle sørge for at varer ble levert på utsiden av plankegjerdet, og forsvarlig brakt inn. Han skulle også ansette kusk til «de Syges Afhenting og Hjemsendelse, de Dødes Bortbringelse til Kirkegaarden, Priveteernes Renholdelse og Desinfektion m.m.». Kusken fikk anvist bolig i Bjergsted. Det medisinske besørget av epidemilegen.
Da Stavanger kommune bygget nytt sykehus på Skjævelandstykket ble det bygget egne bygg for epidemier der. Stavanger kommunale sykehus var i sin tid et av de mest moderne i landet. Da Stavanger sykehus ble offisielt åpnet 25. august 1897, var det plass til 81 senger i hovedbygningen. I epidemibygningen, bygd av tre, var det 20 senger. I tillegg var det et interneringsbygg i murstein. Etter kort tid ble epidemilasarettet utvidet med en ny trebygning med plass til 16 senger, hvor den ene halvdelen ble brukt til tyfus- og den andre til tuberkulosepasienter.
I 1908 ble epidemiavdelingen skilt ut som egen enhet, og i den forbindelse ble det opprettet to nye legestillinger. I tillegg til vanlige epidemiske sykdommer omfattet avdelingen en tuberkuloseavdeling, en hudavdeling for menn, og en avdeling for urolige pasienter og sinnssyke. Legene ved avdelingen utførte dessuten bakteriologiske undersøkelser for sunnhetsvesenet i distriktet. Under første verdenskrig ble epidemibygningen utvidet nok en gang med nye 26 senger.
Karantenekommisjonens arkiv inneholder forhandlingsprotokoller, kopibøker, postjournaler, kassabøker og protokoller for kontroll av ankomne skip. Kommisjonens arkiv fortsetter til dels i helserådets arkiv fra 1860. Arkivstykkene forteller om kommisjonens virke gjennom møter, kontroller, korrespondanse og regnskap.
