Torget
I forbindelse med Arkivdagen 2012 presenterer Stavanger Byarkiv en nettutstilling om Torget. Temaet for årets arkivdag er møteplasser, og torget i Stavanger har mer enn noe annet sted i Stavanger fungert som en møteplass.
Fra 500 til 5000 m²
Byens møteplass var Torget med vannpost og handel. Før 1850 var Torget ganske lite og trangt. Det var formet som en liten åpen plass og en allmenning som førte ned til en trebrygge, torvebryggen.
Fra 1850-årene begynte myndighetene å ekspropriere bygninger og tomter omkring Torget. Ved siden av å gi plass til en stadig økende torghandel, skulle det åpne torget også fungere som en brannhindring, og avverge en eventuell storbrann i å spre seg til begge sider av Vågen.
Fra 1850 til 1900 ble torgets areal tidoblet fra i overkant av 500 m² til 5 000 m².
Byens første offentlige brønn
Byens første, og i mange år eneste, offentlige brønn lå på Torget. Her ble det hentet vann til de private husholdningen. Brønnen sørget også for friskt vann til de mange skipene som ankret opp i Vågen. Brønnen sto utenfor Mortvedthuset og gikk av den grunn under navnet «Mortepumpen».
Utover 1800-tallet ettersom folketallet økte gikk brønnen oftere tom for vann. I 1845 var derfor tiden kommet for å foreta en utvidelse av brønnen, slik at den kunne dekke det behovet for vann som til en hver tid fantes. Dette var også viktig i forbindelse med mulige branner. I tilfelle en bybrann måtte brønnen alltid ha godt med vann. Brønnen på Torget ble utvidet og det ble bygget ny brannbrønn i Kleivå. Brønnen på Torget ble utvidet både i diameter og dybden og utstyrt med ny pumpe. Arbeidet kom på hele 149 spesidaler og 18 skilling, som var nesten tre ganger hva formannskapet hadde bevilget.
Vannhentingen på Torget førte mange mennesker dit i løpet av dagen. Nyheter og sladder ble utvekslet ved brønnen. Den ble en møteplass, og ikke bare et sted man hentet vann.
Nedenfor brønnen lå det også en fontene. Fontenen, som man kan se på bildet under, ble gitt av et engelsk firma som takk for at de fikk levere rør til byens vannverk. Den ble oppsatt i 1860-årene. Etter en noe omflakkende liv, pryder den i dag plassen foran Rosenkildehuset.
Torghandel
En tur til torget for å handle hørte med til folks ukentlige, og for noen, daglige rutine. Her fikk man kjøpt grønnsaker, frukt, bær, blomster og andre torgvarer.
At torget ble utvidet en rekke ganger, skjønner vi når vi ser alle kjerrene som er oppstilt på bildet under. I tidlige morgentimer hadde bøndene med hest og kjerre kommet kjørende innover innfartsveiene mot byen. For noen gikk det litt sport i å kappes mot sentrum for å få best mulig plass til dagens salg. Det finnes det dramatiske historier om. Det kom bønder fra Tasta, Randaberg, Madla, Sola, Hinna og noen helt fra Jæren. På travle dager var det greit å ha med kone eller eldre barn til å ta en tørn når det sto på som mest.
Vareutvalget kunne være nokså likt fra kjerre til kjerre, og kvaliteten var nok heller ikke så ulik, så det gjaldt å prøve seg frem med prisene.
Torvebryggen
Torvebryggen, eller torgebrygga, var byens mest sentrale, offentlige brygge fram til de store havneutbyggingene på slutten av 1800-tallet. Her har det vært bryggeanlegg siden middelalderen. Fram til reformasjonen i 1537 hadde Stavanger-biskopen trolig også brygge her med tilhørende sjøhus. Etter reformasjonen fikk biskopen nytt bryggeanlegg i Østervåg.
Bryggen er omtalt allerede fra 1685, da den ble ombygd i forbindelse med kong Christian Vs kongebesøk i Stavanger.
I 1860-årene ble det gamle bryggeanlegget i tre erstattet av en mer solid steinbrygge. Bryggen var utstyrt med flaggstenger og gasslykter. Ved offisielle anledninger, som kongebesøk, ble bryggen pyntet og brukt som honnørbrygge.
Men først og fremst ble bryggen brukt av fiskefartøyer og andre som skulle levere varer til Torget. Her var møteplass mellom fiskere, handlere og byborgere.
I forbindelse med kaiutvidelsene etter 1900 ble torvebryggen innlemmet i kaianlegget.
1. mai – Arbeidernes dag
Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag, fordi 1. mai 1886 markerte begynnelsen på en generalstreik som resulterte i innføringen av åtte timers arbeidsdag i USA. Disse hendelsene minnes i dag som første mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også her hjemme. I Norge ble dagen første gang feiret i 1890 som arbeidernes egen kamp- og festdag. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.
Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen «8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile», slik det sto på det første norske 1. mai-merket fra 1892. Formannskapet i Stavanger vedtok i 1910 at 1. mai skulle bli kommunal flaggdag. Først i 1935 ble samme gjort gjeldene for hele landet, og i 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag.
Helt fra første stund var 1. mai-dagen på samme tid en festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke. På torget mønstret arbeiderbevegelsen under musikk, faner og flagg, for å feire dagen og for å demonstrere for sine krav. Fanene var fagforeningenes viktigste samlingsmerke, ikke minst fagforeningsfanene. Disse har dermed alltid vært et særegent innslag i 1. mai-toget.
17. mai-feiring på torget
På nasjonaldagen er det store festligheter på torget. Her samles det alltid masse folk for å se toget med deltakere fra skoler, foreninger, lag og bedrifter.
NS-byen
Den sterke politiske polariseringen preget byen i hele mellomkrigstiden, og var nok en medvirkende årsak til at Nasjonal Samling fikk hele 12,1 prosent av stemmene ved valget i 1934. Landsgjennomsnittet for byene var 2,8 prosent.
Høyre hadde styrt byen gjennom hele 1920-tallet og måtte nå betale den politiske prisen for krisetidene. Fra talerstolen på torget lovet NS handling og ikke minst en uforsonlig front overfor sosialistene.
På talerstolen på bildet under ser vi Gulbrand Lunde, som sammen med dr. Halvor Næs sto fram som de første lederne for det nye nasjonale partiet i byen. Lunde, som under okkupasjonen ble Quislings propagandaminister, tok mål av seg å omvende hele byen.
Ved valget i 1936 sank oppslutningen til 3,5 prosent, og ved kommunevalget i 1937 stilte ikke Nasjonal Samling med liste. NS gjenoppstod under krigen.
Foto: Hans Henriksen / Stavanger Byarkiv, BySt1989_09_191
Hitler-tenner
Under krigen satte tyskerne opp tanksperringer på torget. Atlanterhavsvollen og «Festung Norwegen» skulle stå imot en eventuell engelsk invasjon. Tanksperringene hadde likhetstrekk med tenner, og ble snart kalt for «Hitler-tenner» på folkemunne.
En moderne tid
I midten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene ble det store saneringene i sentrum gjennomført. Sanere betyr å gjøre sunn. Bakgrunnen for saneringene i Stavanger i etterkrigstiden var de lange nedgangs- og krigsår som hadde hindret endringer og fornyelse av sentrumsområdet. Mest omfattende var saneringen av strøket mellom Olavskleivå og Vågen, her sto bare 19 av 116 eiendommer igjen etter saneringen.
Torget endret også karakter. De fleste gamle bygningene som omkranset torget ble revet, og nye ble bygget i modernistisk stil. Trehusene ble erstattet av bygg i betong. Nye torgtrapper og fotgjengerundergang under Haakon VIIs gate og Kongsgårdbakken ble bygget i begynnelsen av 1960-årene. Alexander Kielland-statuen som til da hadde stått utenfor bygget der han hadde vært avisredaktør, ble flyttet opp i de nyetablerte trappene.
I 1980-årene ble området for torghandel igjen redusert i forbindelse med utvidelse av Kongsgårdsbakken.
Torget var fortsatt en populær møteplass, særlig på godværsdager og i salgssesongen for ferske grønnsaker, frukt, bær, blomster og husflid. Torgtrappene ble et populært sted å sette seg for å nyte utsikten, ta en prat eller en matbit.
Torget i Stavanger er kjent som markedsplass fra 1600-tallet. Omkring 1850 var torget en liten åpen plass omgitt av trehusbebyggelse. Etter 1850 ble torget utvidet. Begrunnelsen var ikke bare det økende behovet for handel, men det åpne torget skulle også hindre at brann kunne spre seg. Selv om handelen på denne tiden også foregikk fra brygger, allmenninger og andre mindre torg som Sølvbergtorget, Timianstorget og Jåttåtorget, måtte Nytorget anlegges i 1850-årene for å avlaste det gamle torget i høysesongene.
Tusenårssted
I 1999 ble Torget og indre del av Vågen kåret til Stavangers Tusenårssted. Torgområdet var på denne tiden temmelig nedslitt, og Stavanger kommune holdt derfor en idékonkurranse om ny utforming av området. 1. nyttårsdag 2000 ble grunnsteinen for det nye torget lagt ned, og resultatet av arkitektkonkurransen offentliggjort.
Førstepremieutkastet var “Piazza Siddisi” fra arkitektfirmaet Arkitektskap AS. Et av hovedmomentene i planen vår å gjenskape den store, åpne og skrånende flaten som Torget utgjorde før trafikkomleggingene og ombyggingene av Torget på 1960-tallet.
Oppgraderingen av Torget ble fullført i 2008 i forbindelse med at Stavanger var kulturhovedstad. Hele Tusenårsstedet ble ferdigstilt i 2009.