Stavanger Brannvesen

I 1684 brant 149 hus på strekningen rundt Vågen, og Domkirken ble skadet. I 1716 var det igjen en stor brann, denne gangen var det Østervåg som ble ødelagt. I 1766 brant 40 hus i Strandgata. I 1788 brant det i samme gate og 50 nokså nye hus brant ned.

Holmenbrannen

Ilden brøt løs natt til 13. mars 1860 i det såkalte Vasbøhus ved Kjerringholmen, i ett av byens tettest bebygde strøk. Tross tidlig varsling og iherdig innsats fra brannkorps og frivillige, spredte brannen seg mot nord, vest og sør. Vinden var for sterk, bebyggelsen for tett, og tilgangen på brønnvann for dårlig. Hele Bakken, Pottemakerstranden, Holmen og skråningen opp mot Valberget gikk tapt.

I løpet av ni timer hadde flammene fortært om lag 250 bygninger.

Brannen i 1860 fikk viktige følger for byens utvikling, og satte så sterke spor i sinnene at den framsto som en milepæl og tidsskille; “det var før og etter storbranden”.

Denne brannen fikk på mange måter stor betydning for byens vekst og regulering, og de kommunale myndighetene fikk en travel tid etterpå.

Stavanger Brannkorps

Stavangers første brannkorps ble etablert i 1866. Brannvesenet hadde ved etableringen en styrke på 12 mann. I tillegg var det en reservestyrke på 56 mann. Brannfolkene bodde på stasjonen med hele familien, og var nesten alltid på jobb. Derfor var det få i byen som ville ha jobben, og de fleste brannfolkene i Stavanger kom fra landsbygda. På den tiden var det en militær stil over brannvesenet, og en brannkonstabel i full mundur med brannøksen på skulderen paraderte stadig opp og ned foran bygningen.

I tillegg til det faste korpset fantes det et borgervern som besto av 340 mann. Disse var delt inn i forskjellige grener, og bar skilt på brystet som viste hvilken avdeling de tilhørte.

I 1882 flyttet brannvesenet inn i ny brannstasjon sammen med politiet, som den gang var kommunalt, og ingeniørvesenet. Stasjonen lå fortsatt midt i sentrum, rett over den første stasjonen, som lå ved Stavanger Domkirke.

18. desember 1956 var det imidlertid slutt på en 74- årig tilværelse i byens sentrum. Alle vognene kjørte i kortesje rundt Breiavannet før de kjørte ut til den nye brannstasjonen på Lagårdsveien, der hovedbrannstasjonen lå inntil nylig. I april 2017 ble den nye hovedbrannstasjonen på Stangeland i Sandnes tatt i bruk.

I 1983 og 1984 ble det opprettet to nye bistasjoner på Forus og Kvernevik, som også skulle dekke slokking i Sola og Randaberg kommuner. I 2004 slo brannvesenet i Gjesdal, Klepp, Kvitsøy, Sola, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Stavanger og Time seg sammen. I 2015 sluttet også Finnøy kommune seg til ordningen. Dette ble gjort for å kunne øke beredskapen på tvers av kommunegrensene. Rogaland brann og redning er et interkommunalt selskap.

14. Mars 1929 – Hospitalsgata brenner.

I Hospitalsgata hadde kommunen mange av sine kontor. Her var helserådet og stadsfysikus (kommunelegen), elektrisitetsverket, Stavanger politikammer, fattigforstanderkontoret og bygningssjefen. 13. Mars 1929 brant flere av bygningene ned. Et lager av konfiskert brennevin på politikammeret eksploderte og gjorde brannen mye verre.

Arkivene til blant annet bygningssjefen, elektrisitetsverket og politisjefen gikk tapt. Kommunehuset mistet uerstattelige arkivsaker og kart.
Avisen “Stavangeren” kunne fortelle at politiet hadde 10 000 kroner utestående i mulkter som nå måtte avskrives fordi dokumentene var blitt flammenes rov. Ikke alle sørget over dette…

De hus som gikk tapt i brannen var Hospitalsgaten 4-8 (Kommunehuset), nr. 10 (sykkelfabrikant Osjord) og på den andre siden av gaten: nr. 5 (familien Dahl), nr.7 (Forsikringsselskapet Fram), nr. 9 (skreddermester Westly), nr. 11 (malermester Ånensen) og attpåtil var det ikke ubetydelige brann- og vannskader på Godtemplarhuset og Laugmannsgården.