Potetferie

Potetferie var allerede i mellomkrigstiden et etablert begrep, men har røtter lengre tilbake. I mellomkrigsårene kunne man nytte skolebarn i jordbruket, i henhold til regler satt av Landbruksdepartementet.

Potet er en plante i søtvierfamilien som er mye dyrket fordi den er en allsidig og næringsrik matvare. Den stammer opprinnelig fra Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor den har vært dyrket i flere tusen år. Til Europa kom poteten på 1500-tallet. Til Norge kom poteten i årene før 1750, og ble dyrket på åkerland fra 1760-årene. Prester og andre embetsmenn gikk i spissen og oppmuntret til potetdyrking. Hans Nielsen Hauge fikk tittelen potetprest da han reiste rundt i Norge og forkynte potetens velsignelser ved siden av sitt kristne budskap. Sjøfolk og soldater som hadde vært utenlands, bidro angivelig også til kjennskapen til potetene. Men første med Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet fikk poteten allmenn utbredelse i landet, og dyrkningen økte sterkt utover til 1840. Til dyrefôr ble poteter brukt fra 1860. Fra 1950-årene har dyrkingen avtatt sterkt, fordi den er arbeidskrevende, lite lønnsom, og fordi det ikke brukes så store kvanta potet til fôr som tidligere.

I denne nettutstillingen i anledning potetferie vil vi belyse noen ulike kommunale arkiv som på hver sin måte har med potet å gjøre.

Stavanger næringsnemnd

Selv om Norge var nøytralt under første verdenskrig, oppstod det varemangel i Norge som følge av krigen. Som en konsekvens oppnevnte Stavanger formannskap i 1917 en jordkomite, en næringsnemnd for Stavanger by.

Næringsnemndens mandat gikk ut på å nyttiggjøre ledig jord og skaffe alle, som selv ikke eide jord, adgang til å få leie litt privat eller offentlig jord til å dyrke egen mat på. Nemnden skulle i tillegg administrere samtlige av kommunens jordeiendommer, unntatt Arbeidsgården og de eiendommer som hørte til under provianteringsrådet og elektrisitetsverket. Totalt var dette 70 gårdsbruk med samlet jordvidde på 3500 mål. Nemnden virket i tillegg som tilsynskomite for kolonihagene, og tilsyn med nødsarbeidet som i årene 1918-1920 ble foretatt på kommunens regning med oppdyrkning av utmark og avgrøfting av vannsyk dyrket jord.

I 1917 ble all ledig jord utleid i små parseller til potetdyrking, i alt ble det utlagt 1165 potetparseller, inkludert 759 parseller som senere ble utlagt til kolonihager, men som i disse årene utelukkende ble brukt til potetavl. I mai samme år ba provianteringsrådet nemnda om å dyrke poteter på Madlamoen, som ble stilt til rådighet for økt matproduksjon, samtidig som 21 mål på Tjensvoll ble plantet med poteter. Arbeidet ble begge steder utført av skolebarn.

I 1919 hadde forholdene forandret seg ved første verdenskrigs slutt, og man gikk derfor ut fra at det ikke ville bli så sterk jordetterspørsel og matmangel som året før. Dette viste seg å være riktig, ved registrering meldte det seg ca. 1800 jordleiere, inkludert kolonistene (kolonihageleierne), mot 2428 småleiere i 1918. De stadig lysere utsiktene for matforsyningen gjorde at en del av de som hadde leid jord, enten ikke tok sine parseller i bruk, eller drev dem dårlig.

Fra nyttår 1920/21 opphørte Næringsnemnden i henhold til Stortingets beslutning, 1920 ble derfor et avviklingsår. En del jord ble utleid i små parseller, men det aller meste ble drevet som et større kommunalt gårdsbruk, under byagronomens ledelse. Næringsnemnden fungerte som tilsynskomite for kolonihagene. De første hadde begynte sin virksomhet allerede i 1916. I krigsårene ble samtlige kolonihager brukt til matproduksjon, men når man nå gikk over i normale forhold, skulle kolonihagene ikke kun være til nytte, men også til hygge og pryd.

Stavanger næringsnemnds beretning

Skolehagenemnd (1919-1954):

Skolene bidro også til potetdyrking gjennom skolehagene.

Skolehagenemnden ble opprettet i mellomkrigstiden. Skolehagenemnden skulle støtte arbeidet med skolehager. Skolehagene var små hager som skulle brukes og driftes av skolen. Elevene skulle kultivere jorda, dyrke grønnsaker og høste frukt. Skolehagene var en viktig læringsarena i arbeidet med forskjellige fag, for eksempel naturfag og mat og helse. Under andre verdenskrig var det spesielt viktig å dyrke jorda der dette var mulig.

Protokoll Stavanger skolehagenemnd

Stavanger forsyningsnemnd

I 1939, ved utbruddet av andre verdenskrig, ble det på nytt behov for å regulere pris og sikre forsyninger av varer i landet. I kommunene ble det opprettet forsyningsnemnder. Forsyningsnemndens primære oppgave var å sikre forsyningen av de mest nødvendige forbruksvarene som matvarer, brensel og drivstoff. Nemdene delte ut rasjonering til privatpersoner, institusjoner og forretninger blant annet i form av rasjoneringskort. Da Norge ble okkupert i 1940 begynte nemnda også å utføre en rekke tellinger for å få oversikt over produksjonen. De viktigste tellingene var arealtellinger, husdyrtellinger, telling av varebeholdninger og potettellinger.

Okkupasjonsmakten konfiskerte store deler av den norske matvareproduksjonen, det meste gikk til de tyske troppene på norsk jord, men fisk og andre norske matvarer ble også sendt til Tyskland. De som fikk lide for dette, var de norske privathusholdningene, som opplevde den verste matmangelen siden Napoleonskrigene. Det viktigste næringstilskuddet under okkupasjonen ble derfor igjen poteten. Den var rik på vitaminer, stivelse, karbohydrater, jern og andre mineraler. I mange hjem var poteten hovedingrediens til både middag og kvelds, og den inngikk som erstatningsprodukt i de fleste kriseoppskriftene. Et eksempel på dette var «krisekrem», krem uten fløte, laget av skummet melk, potetmel og raspet rå potet.

Hadde man en jordflekk eller hage, ble det dyrket både poteter, grønnsaker og erter. Potetnød, slik som gjennom vinteren 1941-1942, utgjorde derfor den største trusselen mot folkehelsen under okkupasjonen.

Da Esbjerg kom med mat til Stavanger

Torget som knutepunkt

Torget i Stavanger er kjent som markedsplass fra 1600-tallet. Omkring 1850 var torget en liten åpen plass omgitt av trehusbebyggelse. Etter 1850 ble torget utvidet. Begrunnelsen var ikke bare det økende behovet for handel, men det åpne torget skulle også hindre at brann kunne spre seg. Selv om handelen på denne tiden også foregikk fra brygger, allmenninger og andre mindre torg som Sølvbergtorget, Timianstorget og Jåttåtorget, måtte Nytorget anlegges i 1850-årene for å avlaste det gamle torget i høysesongene.

En tur til torget for å handle hørte med til folks ukentlige, og for noen, daglige rutine. Her fikk man kjøpt grønnsaker, frukt, bær, blomster og andre torgvarer. I tidlige morgentimer hadde bøndene med hest og kjerre kommet kjørende innover innfartsveiene mot byen. For noen gikk det litt sport i å kappes mot sentrum for å få best mulig plass til dagens salg. Det finnes det dramatiske historier om. Det kom bønder fra Tasta, Randaberg, Madla, Sola, Hinna og fra Jæren og Ryfylke. På travle dager var det greit å ha med kone eller eldre barn til å ta en tørn når det sto på som mest.

Hvem som kunne handel og fikk benyttet torget var regulert. En hadde eget torgstyret fra 1920-tallet, og fra 1952 fikk Stavanger kommune egen ansatt torginspektør.

Protokoll: Torgstyret og torginspektøren