Da Esbjerg kom med mat til Stavanger

I Danmark gikk det rykter i Esbjerg om at det sto særlig dårlig til med mat i noen av byene, særlig Stavanger. På grunn av dette satte den danske motstandsbevegelsen i Esbjerg i gang en omfattende innsamlingsaksjon i byen og dens omgivelse. Initativtakerne hadde gjort regning med å sende 2-3 fiskekuttere. I stedet oppsto det en spontan folkeaksjon som innbrakte så mange matvarer av ulike slag – over 200 tonn – at det måtte 10 kuttere til.

Ca. 60 personer – i hovedsak fiskere – fraktet varene frivillig til Stavanger. Ferden startet 12. juni 1945. Den var ikke uten store faremomenter. Kysten og Skagerak var på det tidspunktet minebelagt, og underveis møtte kutterne så kraftig stormvær at de måtte flere ganger søke nødhavn.

Her følger historien fra Inge Bø om hvordan han husker det.

Va det bere før då alt va møje verre? – Inge Bø

Takknemmeligheden eksplodere i vedskier.

De intense jubelugene i mai 1945 va øve. Freden hadde vart ein gode måne. Gjøgen va komt. De håse stemmene fra 17. mai-feiringå va begynt å virka normalt igjen. Folk hadde bretta opp skjorteermane og spytta i nevane. Tingå va begynt å komma på plass. Me ungar va så vidt begynt å gjørr lekser igjen, men nå sto skoleferien for dørå…

Det blei møje snakk om dette. Folk, som fra før av va skikkeligt tende på Danmark for suppå, pakkane og brevå, gleda seg te mødet med de danske fiskarane. Og endeligt ein dag, den 18. juni, sto der i aviså at bådane ville ankomma dagen itte. Spenningen steig. Me hadde fri på skolen, og alt tidlig på morningen den 19. juni sprang eg, Tollien og an Benna opp på Tastaveden og sadd oss i lyngen rett nerfor det tyska mitraljøsebatteriet og venta – med kver vår påse med skjever og saft så mødrene våres hadde gjort i stand. Blikket va vendt udigjønå Byfjorden. Me hadde perfekt utsikt. Eg vett ennå ikkje koffor me va så forventningsfodle – kanskje hadde det någe med danskesuppå å gjørr?

Endeligt… litt frampå formiddagen fekk med aua på bådane udmed Dusavigå. De kom tøffande innøve fjorden itte kverandre på ei lange rekka – 10 fiskeskuder kunne me tella. Kvide, reine og velholdte. Någe av det så gjort styst inntrykk på meg, va ligavel det danska flaget. Det blafra så bedageligt i den lette sommarbrisen bag på bådane. Det va fysste gongen eg såg Danebrog i virkeligheden. Eg visste jo godt koss det såg ud på tegning, for det hadd`eg lert i middelskole-geografibogå te mor mi. Men der nere i fjorden vaide det så fritt og fint. Eg måtte sei det te de andre. “Enige”, sa Tollien, “det e liga fint så det norska… nesten!” føyd`an te. Eg og Benna nikte.

I aviså hadde det stått at det sko vera offisielle modtagelse på Fiskapiren kl. 6 om ittemiddagen. Me bestemde oss for å møda opp og va for sikkerheds skyld tidligt ude. Det viste seg å vera smart, for då me kom ner, va der alt smikkfullt av folk – og mange fra Tasta, ja, mange hadde te og med sykla heilt fra Randaberg. Stemningen va lyfta – akkurat så foran et SIF-Viking-oppgjør. “Ynglingen av 1882” forkorta ventetidå med feiande marsjar. Folk jubla og va snille med kverandre. Då kutrane kom, blei de møtte med hurrarob itte kvert så de lande. Adle danskane i byen utgjorde ein forsamling for seg, og stilde med Danebrog. Mange ungar hadde det norske flag.

Då mannskapet va komt på land presis klokkå 6, åbna Den Danske konsulen i Stavanger, ordfører L. W. Hansen, høytideligheden. Han retta ein varme takk te danskane for hjertelaget de hadde vist: “Det er i nøden en kjenner sine venner” sa Konsulen, “det har Norge fått sanne i denne tiden… Danmark har selv vært med i elendighede”, fortsadd’an, “men likevel hatt tanke for broderfolket.”

Itte talen sang folkemassen “Der er et yndigt land” og “Ja, vi elsker dette landet”. På vegne av den danske koloniel i Stavanger takte Dr. Kongsmark for den varme modtagelsen de 10 kutrane og besetningen hadde fått. “Under krigen hadde det danske og det norske folk mer enn noen gang før forstått at de var ett folk”, sa han. Og så delt’an ud norske flag te mannskabet på kutrane.

Så greib ein danske så hette Lysholdt, ordet. Han va fra Danske Røde Kors og leda ekspedisjonen. Han fortalde om baggrunnen for gaven. Givergleden hadde vore enorme blant store og små, fortalt’an. Tusenvis av kroner og tonnavis av varer va blitt samla inn i byen og omlandet – av barn, ungdom og voksne. Han nevnde koss småungar hadde komt med 10-og 25-øringar for å gje de te folkå i Stavanger. Alt va blitt omgjort te mad, kler og sko – tesamen 200 tonn. Dessuden hadde Esbjerg sendt 5 fiskabåder i ein aen retning i Norge. “De fiskerne som staar her foran Jer, har påtaget sig at frakte disse Varer hit op helt gratis – og med fare for deres Liv”, sa an. Folk klapte og ropte hurra igjen. De danske fiskerane svarte med å udbringa et leve for Norge.

Itte den fysste høytideligheden på kaien bar det av sted fra Fiskapiren – med “Ynglingen av 1882” og de danske fiskarene i spissen, med et hav av folk diltande itte – bortigjønå Verksgadå og oppigjønå byen te Asylgadå, kor Stavanger kristelige ungdomsforening (Ynglingen) hadde gjort i stand et festprogram for de nye vennene. Det blei ein kveld det fremdeles går gjedord om i Stavanger. Ennå leve det folk så va heldige å sleppa inn. Treffe du ein av de, ska du merka at han eller hu fremdeles stråle av begeistring.

“Ka kan me gjørr igjen?” Spørsmålet reiste seg spontant øve heila distriktet: “Ka har me, og ka trenge Esbjerg?” Udpinte så me va, va det sant å sei ikkje møje me hadde å still’ opp med. “Ka med ved?” foreslo ei Røde Kors-syster: Eg tror ‘kje danskane blei spurte ein gong, om de faktisk trengde ved; det va jo tross alt høgsommar! Iallefall fekk de ‘kje tid te å svara, før idéen raste så ein orkan. Aldri før har et budskap bredd seg fortare fra Gausel i sør te Tungenes i nord: “MØD OPP PÅ FISKAPIREN MED VEDSKIER TE ESBJERG!” Det gjekk fra mann te mann, fra lerarene te elevane, fra prestane te menigheden, fra lederane te medlemmene… “Er der andre som har lyst å gi danskene litt ved, men har vanskelig for selv å bringe ned, så få fatt i noen unger”, sto der i Aftenbladet.

I de to dagene så kom, valfarta folk te Fiskepiren, någen gåande med ei, to, tri eller flerne vedskier onna armane. Någen sykla, med veden surrde på bagsedet. Ungar fra Tasta sprang hjemmafra te Fiskepiren flerne gonger med to vedskier kver gong, andre kom med barnavogner, traller og triller nerdyngde av tørre, fine bjørkeskier. På kaien sto sterke ungdommar og lesste bådane.. de blei nesten nersykte og kom seg så vidt hjem.

Her har du forklaringå på koffer Esbjerg blei Stavanger sin fysste vennskabsby, og koffer det alltid komme te å eksistera et heilt spesielt forhold mydlå de to byane. “Sagaen om Esbjergs hjelp vil leve fra slekt til slekt i denne by, i dette land…” va Konsul Hansens siste ord i talen på Fiskapiren den 19. juni 1945.