Vi rusler
Månedens slipp for juli: Vi rusler
Journalist Mass og fotograf Hans Thostensen hadde i 1950-1951 en spalte hver lørdag i avisen «1ste Mai», som de kalte «Vi rusler».
Stavanger byarkiv har arkivet etter 1ste Mai(Rogalands avis), og fotograf Hans Thostensen.
Klikk for større bilde
Vi rusler på byen: Hvor skal du hen på ferien?
1ste Mai, 24. juni 1950
Stakkars Lasse – er våre daglige kommentarer når vi stikker hodet ut av loftsvinduet og får morgenvasken direkte fra himmelen. Det silregner, og Lasse som har hatt ferie i en uke nå gjør ikke annet enn å sitte hjemme og sture over solen som forsvant. Men det er flere enn ham som lider den samme triste skjebne. En får nesten ikke lyst til annet enn å sitte i ovnskroken med radioen og en god bok. Planene for sommeren minker som sjokolade i fruktbutikkene, og vi heldige som ennå ikke er begynt på de dyrebare ferieukene ønsker bare at solen blir spart til vår ferie.
-Hva skal dere gjøre i ferien, spør vi tre smårollinger i Kirkegaten.
-Eg ska reisa te Lista, sier Kåre.
-Men er det gildt der?
-Øiii, der e det voldeligt kjekkt på Lista. Me lege og plokka bleblår, blåbler, nei blåber meine eg.
-Hvor gammel er du, spør vi den lille piken.
-Eva, svarer hun med hele kjeften full av tyggegummi.
-Vet du ikke hvor gammel du er?
-Eva.
-Hu e 2,5 år, sier Kåre. Eg e åtte og an Steinar e 7 på det åttena.
-Hvor skal du hen i ferien Steinar?
-Eg vet kje ennå.
Utenfor Inter treffer vi to serveringsdamer. Det er frøknene Alice Sætherbø og Solveig Wiig.
-Hvor skal dere tilbringe ferien?
-Akkurat nå ser det nokså håpløst ut med å få ferie. Det mangler ferievikarer. Det er ikke noen som vil være på kafè, ser det ut til.
-Men dere har vel planlagt et eller annet?
-Nei, vi vet ikke ennå hva tid ferien vår skal begynne, så vi venter med planene til da.
-Er det stort salg på kafeen?
-Det går mest i bayer og pils. Bayer leder forresten stort av de to ølsortene. Men i den forbindelse må vi få si at stavangerne ennå ikke har lært hva drikkekultur er for noe. Og så ennå en ting til, gjestene må se å respektere serveringsdamene.
-Noe ellers?
-Ja, det må bli skjenkerett til flere kafeer i Stavanger.
Formann i Stavanger Reklameforretning Waldemar Ankarstrand, skal til Prekestolen med hele familien i ferien. En uke skal tilbringes i hytta og resten av ferien skal familien på fottur i Suldal.
-Utlandet
-Det er ikke så greitt når en har familie. Når barna blir større skal vi på sykkeltur til Danmark. Ellers foretrekker jeg i høy grad heia. Å gå i fjellet, fiske og sove i fjellhyttene er alle tiders.
På kaien treffer vi Charles Bergsten.
-Det går ikke godt an å ta fellesferie for dere på kaien, spør vi.
-Å nei, svarer Bergsten, her må det stadig være mannskap for å få trafikken unna. Vi har delt oss i tre partier. Det første partiet holder på med ferien nå, og jeg må si at jeg misunner dem ikke. Jeg skal ha ferie fra 30. juni.
-Og hvor skal den tilbringes?
-På Helgøysund på Sjernarøy der jeg leier rom. Kona og de 2 barna våre er allerede der inne, og jeg reiser inn hver frisøndag.
-Men blir det ikke dyrt med 2 husholdninger?
Ikke for mitt vedkommende. Jeg kan nemlig spise hjemme hos mine foreldre. Det eneste som kommer ekstra er billetten annen hver søndag.
Inne på Vinmonopolet går handelen livlig, enten det nå er for St. Hans eller ferien det «provianteres» for. Vi slår kloen i Frithjof Houeland i et ledig øyeblikk.
-Når blir det ferie for Dem?
-Jeg skal ha ferien fra 5. august i år, og det passer i grunnen svært fint. Jeg har nemlig en hytte i Bjerkreim, og august er jo en fin måned å være på fjellet. Det er mange fine fiskevann i nærheten. I fjor var riktignok auren noe liten, men jeg håper den har kommet seg til i år.
-De skal være på hytta hele ferien?
-Ja, men det blir jo noen sykkelturer i weekendene før ferien.
La oss spørre de amerikanske sjøfolkene hvordan de ferierer, sier Hans idet vi passerer «Mormacelm» som ligger ved Strandkaien. På fordekket treffer vi en ung, smilende kar – han het Bertis Adams, var fra Long Island i staten New York og hadde vært i Stavanger tre ganger før.
-Hvor lang ferie har De, Mr. Adams?
-28 dager, og de skal jeg tilbringe i Skandinavia i år. Vi er innom både svenske, danske og norske havner, men jeg har lyst til å se litt av landet også, og det skal jeg altså benytte ferien til.
-Kanskje vi ser Dem i Stavanger?
-Det er meget mulig. Jeg syns Stavanger er en hyggelig by, men hvorfor kan en ikke få annet en limonade på kafeen her?
På torget treffer vi fru Eva Kristiansen. Hun er gift med skuespilleren Thor Inge Kristiansen, og forteller at mannen skal ha ferie nå når sesongen på Teateret slutter.
-Vi leier rom på Sandeid, og skal bo der sammen med mine svigerforeldre og vår lille datter Gretelill. Gretelill har forresten nettopp fått en tann. Og det opptar oss for tiden mer enn ferien.
De nybakte studentene satte preg på byen i går. De fleste så meget fornøyet ut, så eksamen må ha gått svært bra i år. På Promenadekafeen feiret en hel del av dem dagen med kaffe og smørbrød, og i en benk finner vi årets russedronning, Sylvia Schouw, flankert av Morten Årstad og Lars Bjoland. Sylvia Schouw er ikke bare meget søt, hun er også en meget fornuftig ung dame.
-Før jeg tar ferie skal jeg arbeide på en hermetikkfabrikk og tjene penger, sier hun. Og i år er det ikke bare ferien å tenke på, til høsten skal vi til Oslo og immatrikuleres.
-Har du fått noen jobb på hermetikkfabrikk da?
-Ikke ennå, men nå har jeg tenkt å sette i gang for å få meg noe å gjøre ganske straks.
(Hermetikkfabrikanter kan få adressen mot rimelig avgift. Fotograf.anm.)
Lars Bjoland skal også arbeide hos sin far en tid framover, og deretter er det planen å få hyre og seile ut.
-Jeg har lyst til å se meg om, sier han, og den billigste måten å gjøre det på er å reise til sjøs. Og det bør jo helst gjøres når en er ung.
Morten Årstad skal til fjells på fottur, og deretter går turen til Sjøstranden ved Mandal.
Vi rusler på byen – bevares for et vær.
1ste Mai, 13. mai 1950
De e for varmt midt i solå, sa Adolfsen. -Hvorfor kaster dere ikke skjorta? – Då blir det ennå varmere. Me vil heller ha det litt svalt. Det er mange som har kikket på den lange grøften i Verksgata denne uka. De fleste har vel forstått hva som for seg – det er E-verkets folk som har lagt ny kabel. Det skal bli mere og bedre strømforhold i strøket her nede. Røstvig og Adolfsen la ned brostein, men vi syntes oppriktig talt ikke de gjorde seg så flid. – De ska kje vera sådden, itte oss komme kommunen og legge de skikkeligt. – Er det vanskelig å legge brostein? – De får du spørra Røstvigen om, sa Adolfsen. Han kan det der fra før. Men Røstvig ville ikke si stort mer enn at han gledet seg til å komme ut til havkanten når dagens arbeid var slutt. Adolfsen skulle til Steinsøy og fiske. – Har dere vært i bad? -Eg har, sa Adolfsen. Det va kaldt.
I Tøgehålå (er det noen som ikke vet hvor det er?) steikte solen på far og sønn Ingolf og Magnus Danielsen som holdt på å fikse en motor de skal ha i den nye båten sin. De er rekefiskere og har ved siden av reketråleren «Vågen» nå fått en ny båt som de har bygget på, satt opp nytt styrehus og ellers gjort den halvveis klar til sesongen. – Der e litt dødt akkurat nå, men de komme seg nå me e et stykke tid i mai. Ingolf Danielsen har drevet med reketråling i 40 år og synes det er et bra liv. -Me har de fritt, å så tenk å få vera på sjøen i dette veret då. -Men det er jo ikke alltid sånn? -Nei me har det tiå surt nok. -Hvordan finner dere rekene har dere faste merker eller sånn? -Nei, men du vett når me har holdt på i någen år så kjenne me meste på oss kor me ska gå. -Det hender vel at det kommer litt annet enn akkurat reker i trålen? -Jo, de kan du skriv` opp. Serligt nå itte krigen. -Er det ikke varmt å stå her midt i solsteiken og arbeide. -Jo, du seie någe, sa Danielsen senior og tok av skyggeluen. -Men det e kje for varmt. Akkorat passeligt. -Det er en makeløs mai vi har? -Ja, det e ganske merkelig. Eg kan kje huska de har vore sånn någen gong før, ikkje sånn sommar så tidligt i alle fall.
I Kongsgårdhaven var alt bare idyll. Der satt 3G.E.A. hvilket er utlagt tredje gymnasieklasse, engelsklinjen A, på trappen foran hovedbygningen og foran dem sto Lektor Sevald Simonsen. Hvorvidt han var begeistret over å bli avbrytt midt i en utredning om den norske treforedlingsindustrien skal være usagt, men hans lydhøre forsamling som besto av Aud, Else, Per og Nils og hva de nå het alle sammen, så ikke ut til å ha noe imot forstyrrelsen, selv om treforedling er jo interessant stoff. -Om det er morsomt å ha timer ute? -Jeg vet ikke, sier lektor Simonsen. Elevene er jo litt uoppmerksomme, det er jo så mye å se på her i hagen og i parken, så mye som hefter. -Men det er jo ganske naturlig i dette været? -Ja, det er jo det. -Det er alle tiders, kom det i kor fra klassen, og de så ut som de mente det. Men hva de mente sa de ikke. Kanskje det var treforedlingsindustrien. Men det tror vi ikke.
Vi rusler blant påskegjester
1ste Mai, 21. mars 1951
Det finns neppe noe mere trist en å stå igjen på en kaikant og vinke farvel til glade påskegjester som skal av sted på skitur. Bleike i fjeset med skjerfet godt om halsen, badlet inn i vinterfrakk og ullstrømper. Vi klarer som oftest å prestere et forvrengt smil, mens lysten til å reise blir større og større. De heldige står henslengt ved skipsrelingen og ser overlegent på de stakkarne som må være igjen. De gumler på påskesjokoladen og blåser ut røkringer fra ferdigkjøte sigaretter. Jo, det er kjedelig å stå igjen på kaien.
Men vi fikk liksom en liten trøst da vi snakket med Oslo over rikstelefonen mandag ettermiddag.
-Her snør det som vanlig, sa østlendingen. Jeg har aldri opplevd så meget snø noen vinter så lenge jeg kan huske. Snøfonnene blir større og større og jeg tenker med gru på tøværet. Det er visstnok bare Kristiansand S som slår rekorden vår.
Det er hyggelig å vite at påskeværet går og stuller i byen. Vi tenker på alle de gode og brune ansiktene vi kommer til å se over påske. Det ville være noe å gjøre seg kry av i Oslo.
Fem jenter og en gutt
Lørdag dro de fleste. Vi var på Ryfylkekaien klokken 12 for å se «Sauda» gå med en last påskegjester. Stemningen var stor. Noen hadde satt på reiseradioen og «Musikk til arbeidet» var en god underholdning mens en ventet på båten. Sekker og ski var plassert over hele kaien og sportskledde ungdommer fartet rundt omkring for å se etter kjente, og for å høre hvor de skulle hen.
Veslemøy Grimsrud og Aud Haugan skal til Kvildal, forteller de. Det er første gangen de skal ligge på det stedet. I fjor lå de på Hauastølene ved Sandavatnet.
-Skal dere bo på gård?
-Nei, i en hytte som ligger vegg i vegg med ungdomshuset, så vi får vel dansemusikk og felelåt hver eneste kveld.
-Hva med brekken?
-Det blir vel ikke ubetinget en fornøyelse, sier Aud. Vel en time å gå opp hver morgen. Men kondisjonen blir forhåpentlig deretter. Det var gildere i fjor da vi lå oppe i heia på en støl. Snø i mengder rett utfor hytta.
-Hvor mange skal dere være?
-Syv når alle kommer opp. Vi er tre piker og en gutt som drar i forveien.
-Han får det vel ikke greit?
-I fjor lå vi fem jenter og en gutt på de første dagene. Det kom en gutt til på onsdagen. Det var løye. Bortsett fra at gutten slo i bordet hver gang vi jenter ble fjollete. Da gikk han ut og forlanget ro når han kom tilbake.
(Vi skal forresten opplyse om at det kan bli vel meget av det gode å dra på påsketur med fem jenter. En stakkar er ikke helt med på jentene. Men når en tenker på det et år etter, så var det i grunnen ganske morsomt, likevel. Vi vet det, for det var oss som var med jentene.)
Ein ramla av i militære
De to karene som har tatt reiseradio med seg er Kristian Knudsen og Bjørn Ødegaard. Knudsen forteller at han er glad for å kunne koble av fra rekepakkingen i vel en uke og Ødegaard sier at han trenger litt ferie etter en travel forretningssesong.
-Hvor skal dere hen?
-Til Røldal.
-Det er langt det?
-Ingenting for langt når vi skal på ski. Vi er forresten store og sterke og rekner med å komme av sted med den første bussen opp til Osen. Vi skulle komme fram engang sent ut på kvelden.
-Skal dere ligge i støl?
-Nei. Vi reiser på tur for å hvile ut og ikke for å renne etter vann og hugge ved. Vi skal ligge på pensjonatet i Røldal.
-Hvor mange er dere?
-Vi skulle vært fem. Men nå drar vi av sted bare fire. Den femte ramla av i militære.
Sikrest hos lensmannen
Et firkløver Forgaard pluss Åse Knudsen har tenkt seg til Røldal.
-Men er det ikke et litt farlig tall, spør vi.
-Fem nei, sier et bla’ Forgaard. Det er fint, spesielt for enkemannen.
-Skal dere ligge på pensjonatet?
-Nei, vi skal være hos lensmannen i Røldal. Det skulle jo være en sikker plass. Det er den første gangen vi skal opp på de kantene.
-Jeg har vært på forskjellige plasser i påskene, sier Åse Knudsen. I fjor var jeg i Setesdalen og der likte jeg meg svært godt. Det skal bli morsomt å se hvordan det går i Røldal. Det avhenger forresten meget av været hvordan en kommer overens med de nye stedene.
-Har dere meget god mat med dere?
-Ingenting. Bare noen småknask. Vi skal ha full pensjon hos lensmannen. 13.50 pr. døgn pr. person.
Holkeføre i Ullabrekka
Med «Hjelmelandsfjord» var det ikke så mange påsketurister i år som vanlig. Det var en del sportskledde som gikk omkring og steg om bord. Men de fleste hadde vanlige klær på seg, og så ut til å være på farten hjem til en stille påske på hjemstedet. I en krok treffer vi to par som skulle til Vadla og videre til Osane ved Sandavatnet. Det er Alf Bøe, Betzy Køllevik, Anders Tørrestad og Bjørg Stave.
-Har dere fått provianten opp?
-Vi har sendt den innover tidligere og den står forhåpentlig på Storefoss. Derfra blir det å bære den inn til stølen. Vi har dessuten en god del med i sekkene.
-Skal dere dra alt opp med det samme?
-Nei, vi skal overnatte i Ulladalen. Vi har forresten hørt at det skal være et voldsomt holkeføre i brekken. Vi skulle kanskje ha tatt med oss pigger å sette under støvlene.
-Hvem er matekspert av dere da?
-Alf er spesialist i sausepulver, sier en av pikene. Resten av middag skal vi klare. Det er forresten morsomt å lage middag i heia.
Gemyttelig trette på kaien
På kaien står det en «fæl bande» og tar avskjed med Jørg A. Svendsen i Turistforeningen og Åge G. Andersen. De to skal opp til Sandsa på onsdag. «Banden» består av Ludvig Danielsen, Ludolf og Tora Bang Eltervåg og Marton Due Olsen med frue. De to sistnevnte skal til Sandsa. Resten skal til et sted opp av Hedlebrekk.
-Fru Due Olsen skal opp til Sandsa og ta slalåmpokalen, sier Svendsen. Hun tok den i fjor og har vel fått mersmak.
-Tenk å ligge på Sandsa, sier familien Eltervåg. Takka oss til en støl. Det er det som er påsketur.
-Roda og laga på mad. Ennå vere, vaska opp og henta vatn. Nei takka oss te Sandsa, svarer Due Olsen.
Men der skal båten gå og selskapet fikk fortsette diskusjonen om bord.
-Hva mere skal vi si om disse? Spurte Jørg A. Svendsen.
-Det e ‘kje møje å sei om de. De så trøtte ut. Den eine hadde ischias.
-Er alle hyttene til Turistforeningen i bruk?
-Alle unntatt Kvandalshytta og Sandvatn.
-Hvorledet er adkomsten til hyttene?
-Det er ganske meget issvull i brekkene opp fra Ryfylkefjordene. Især er det galt inne i Viglesdalen. Langs Hiafossen er det bare holkeføre.
-Og dere skal til Sandsa på onsdag?
-Ja, da kommer også vi omsider av sted.
Vi rusler på lekeplassene og prater med byens vordende fedre
1ste Mai, 5. august 1950
Det var et yrende liv på Lekeplassen da vi besøkte den forleden formiddag og enda er vi ikke inne i den riktige «storsesongen». Den begynner først når skoleferien er over. -På en av dissene svinget en liten lyslugget kar fram og tilbake, og det var nesten ikke råd å få stoppet ham. Han heter Sverre Larssen, er 3 år, og er kommet helt fra Ladegårdsveien. -Dissen er de kjekkeste, sier Sverre, men karrosellen e kjekke den og.
-Går du denne lange veien alene?
-Nei, min bror følle mei. Der e han, sier Sverre og peker på en annen ung mann som viser tydelige Tarzan-anlegg i klatreburet. Han heter Knut Sigurd, er 6 år, og det er han som passer lillebror. Klatreburet er det som står høyest i hans gunst, men dissen kan være gild den også.
-Men rutsjebanen da?
-Nei, for der slo eg meg bare, for der va så glatt. Je har bare vært der en gang.
-Går du ofte her?
-Å ja. Men når det ikke e sommer går je i barnehaven.
-Hva er det som er kjekkest da?
-Legeplassen er voldsomt kjekke.
I en av voggene sitter en liten kar og koser seg for seg selv. Han heter Tor Arne og bor «hjemme». En avviser all videre diskusjon for å få lokalisert bostedet nærmere, men moren, fru Helstrup kommer til hjelp. Hun er nede med sine to små gutter. Yngstemann som så vidt kan gå, følte seg mest tiltrukket av karusellen. -Når jeg har tid tar jeg med meg barna hit, forteller hun, og de synes det er stor stas. Jeg bor i Hornkloves gate, så det er ikke så lang vei, men ennå er guttene for små til at jeg kan slippe dem ned her alene. Hadde her bare vært noen som kan se etter dem…
Rutsjebanen er det mest populære for de litt større barna. Hvor populær den er kan enhver overbevise seg om ved å ta en titt på den. Tusener av buksebaker har pusset den skinnende blank. Øverst på den er det til og med slitt hull i metallet. Det var Rolf Marthon og Lillian fra Møllegaten og Unni Kari fra Niels Juels gate som hadde tatt den i besittelse. Rolf Marthon rutsjet utfor med en hund i fanget, eller sendte den i forveien, og den lot ikke til å ha noe mot det.
-Er det ikke nærmere for dere å gå på Gjøsteins plass da?
-Ja, men der er der jo bare en disse og to vogger, så der er meget kjekkere her.
-Er det noen som bor lenger vekke enn dere som kommer hit?
-Ja, der kommer unger både fra Byhaugen og Strandgaten.
Inne på Kjelvene er det også er yrende liv. Her er det også nettopp kommet klatrebur, og nå venter en bare rutsjebanen. Sandkassene lot til å være populære. Jan Johnsen, 6 år, Andreas og Egil var i ferd med å konstuere et større festningsanlegg.
-Hva er etternavnet ditt Egil?
-Han vett det ikkje, kommer det kontant fra Jan. Men mor mi vett det.
-Er det sandkassen som er det morsomste her på Kjelvene?
-Ja, det er bare jentene så vogge, sier Jan foraktelig, og ofrer seg videre for den edle byggekunst.
Men det er nå sannhet med modifikasjoner, for like bortenfor er Kjell og Alf Otto Edvardsen i full sving med vogga. Alf Otto er 4 år.
-Og hvor gammel er du Kjell?
-4 år eg og.
-Er dere tvillinger da?
-Nei.
-Ikkje hørr på han, sier Alf Otto. Han kan kje tella! De to brødrene har Reidun Stokkedal til å passe på seg. Hun forteller at innrykket er lite nå mot før skoleferien. -Hele Storhaug og kommer her, forteller hun, så da må vi stå i kø når vi skal disse. Men på karosellen er der plass til mange. Nå skal vi snart få rutsjebane og, og da blir det helt sikkert full av unger her.
6 år gamle Berit fra Karlsminnegaten har bundet opp setet på dissen, og det kan være farlig nok. Faller en ned, kan det skje ulykker. De voksne på plassen bør påse at setene henger i den stillingen de skal.
-Kan du kje godt fotografera meg?
-Et herlig skøyerfjes dukker opp bak oss. Det er Amund Håland fra Banegaten. Da bildet blir innvilget drar han med en protesje. -Han hette Egil Thorleif å e fra Sandnes, sier Amund. Sandnes nommer 20, tilføyer han. Nei, korrigerer Egil. Eg bor i nommer 10.
-Synes dere det er kjekkere å leke her enn på gaten?
-Håh, møje kjekkare vel. Me e her kver dag.
Fra Byhaugen og Stranden flokker barna til St. Svithuns plass. Fra Storhaug, Lervig og Paradis flokker de til Kjelvene. En trenger vel ikke bedre bevis for det skrikende behovet for lekeplasser her i byen. Det er bygartner Løken som planlegger lekeplassene, og han har gjort et glimrende arbeid med de bevillinger han har hatt til rådighet. Og vår bønn til de bevilgende myndigheter er å gi bygartneren en sum stor nok til at han kan få realisere de planene vi vet han arbeider med. Også for de minste barna må vi få utstyr, og vi vil anbefale at en får tak i tegninger til Kaj Bojesens små lekehus som er kombinert klatrebur, rutsjebane og «sandkakebakeri». Tenk om Stavanger kunne bli foregangsbyen på dette feltet!
