Toget går!
Folk i alle aldre deltar i 17. mai-tog over det ganske land. Sammen gjenspeiler de store deler av norsk samfunnsliv og setter sitt preg på feiringen. Vi tar her en liten kikk på hvordan 17. mai-markeringen har foregått og endret seg gjennom årenes løp.
1900-1920: Etter unionstiden
17. mai ble første gang arrangert i Trondhjem på 1820-tallet, og derfra spredte feiringen seg til flere deler av landet. Dagen ble feiret som en protest mot det svenske overherredømmet. De som ledet an i kampen for norsk uavhengighet var i stor grad borgerskapet, det vil si velstående mennesker som hadde sin egen eiendom. Frem til 1905 da Norge ble en selvstendig nasjon, var hovedbudskapet at man ønsket et uavhengig Norge, eller i det minste, større uavhengighet fra Sverige.
Etter unionsoppløsningen i 1905 og fram til ca. 1945 var det fremdeles borgerskapet som dominerte feiringen. Arbeidere og småbønder var ikke blant dem som satte størst preg på feiringen. For disse gruppene var 1. mai den viktigste dagen.
Klikk for større bilde
1930 og Nansens død
Da Fridtjof Nansen i 1930 døde ble det av Stortinget bestemt at alle offentlige bygninger skulle flagge på halv stang under 17.mai. Dette sier noe om hvilken posisjon Nansen hadde blant den norske befolkningen på denne tiden. Flaggingen på halv stang fant vel å merke kun sted mellom kl. 13 og kl. 15. Dette har verken hendt før eller siden.
Nansen ble begravet 17.mai 1930.
Foto: Hans Henriksen / Stavanger byarkiv
Mellomkrigstiden
På 1920 og 1930-tallet ble 17.mai igjen brukt til å markere politiske saker. Spørsmålet om norsk suverenitet på Grønland, arbeiderkamp og kamp mot fascismen var bare noen av de få temaene som ble markert i folketogene.
Idrett og konkurranser
Idrett og fysisk fostring var idealer som sto særlig sterkt i tiden før 2.verdenskrig. Dette gav gjenklang også i 17.mai-feiringen hvor det ble arrangert forskjellige konkurranser.
Klikk for større bilde
Frigjøringen 1945
Spontane feiringer etter frigjøringen i 1945 var et vanlig fenomen.
1950-tallet: Gjenreisning
De første 20-årene etter krigen har blitt betegnet som sosialdemokratiets gullalder. Landet skulle gjenreises, og alle skulle ta del i velstandsøkningen. Dette betydde bolig for alle, bil til folket og 17. maifeiring som hele samfunnet deltok i. Samhold og felleskap var viktig å markere.
Klikk for større bilde
Oljealderen og Stavanger
Stavanger har som sjøfartsby hatt et sterkt internasjonalt preg. Da oljen kom til Stavanger på slutten 1960-tallet, fikk byen igjen et sterkere internasjonalt preg. Dette viste igjen i togene med blant annet elever fra de internasjonale skolene. Oljekrisen på 1970-tallet fikk også utslag i russens politiske ablegøyer.
Klikk for større bilde
Feiring i mange farger
Utover 1980- og 1990-tallet fortsatte gamle tradisjoner samtidig som nye ble innført. Byen fikk en stadig mer mangfoldig befolkning, noe den internasjonale feiringen i Bjergsted er et eksempel på. Russens tilstedeværelse bar nok i økende grad preg av fest og en mer løssluppen feiring, men russetogene var fortsatt arena for spissformuleringer og samtidskommentarer.
