Kommunale elektrisitetsverk

Stavanger elektrisitetsverk

I 1899 fikk Stavanger tilbud om å kjøpe vannfall i Oltesvik og Oltedal, og i november samme år var det en intens diskusjon i bystyret om en skulle satse på å bygge elektrisitetsverk eller ikke. Siden første gangs behandling var det samlet en god del fallrettigheter i Oltedalsvassdraget, så kjøpesummen vokste fra 18 525 kr til 73 155 kr.

Bystyret vedtok med 30 mot 28 stemmer å kjøpe fallrettighetene, og å bygge kraftverk i Oltedal. Fossekraften skulle bli elektrisitet og overføres i høyspentledning fra Oltedal til Stavanger. Men det var liten interesse for å kjøpe elektrisitet, og overføring helt fra Oltedal ble vurdert som altfor risikabelt. Utbyggingen ble stoppet, og det skulle gå flere år før planene ble tatt opp igjen. Kommunen hadde nylig overtatt byens gassverk og valgte å satse på gass fremfor elektrisitet.

Etter hvert som Stavangerindustriens kraftbehov økte, satte fabrikkeierne krav om elektrisk kraft til drift av elektromotorer, som var mer effektive og økonomiske i drift enn gassmotorer. Kravet ble tatt alvorlig, og i februar 1907 besluttet bystyret at det skulle bygges ett kommunalt elektrisitetsverk ved Oltedalsfossen. Kraftstasjonen i Oltedal var klar i 1909, og herfra ble det strukket en overføringsledning til Mosvatnet transformatorstasjon. Her ble strømmen nedtransformert til fordelingsnettet i byen.

Den 10. desember 1909 ble strømmen satt på for første gang i Stavanger. Samme kveld holdt bystyret møte, og dagen etter meldte lokalavisen at det elektriske lyset “modtoges med et varmt velkommen i form av haandklap”, og at “lyset brændte overmaade rolig og smukt”. Det hadde da gått ti år siden spørsmålet om å bygge elektrisistetsverk ble tatt opp for første gang, og elektrisitetskomiteen hadde blitt opprettet.

Da Stavanger endelig fikk strøm, var det blant de siste større norske byer som fikk elektrisitetsverk. Blant annet ble Sandnes våren 1909 forsynt med elektrisitet fra en kraftstasjon på Sviland. Det elektriske lyset erstattet parafinlampene i private hjem, butikker og skoler. I 1918 var alle gatelys blitt elektriske. Men den største delen av strømbruken gikk til drivkraft i industrien.

Rennesøy kommunale elektrisitetsverk

I Rennesøy kom spørsmålet om elektrisitetsforsyning første gangen opp i kommunestyret i 1913. Det var Austbøfallet som var tenkt å nyttes til produksjon av kraft. Kommunestyret fant imidlertid ut at kostnaden ville bli for stor. Samtidig arbeidet Sørbø sognestyre med tilsvarende planer om å bygge ut Asmarvikfallet, men heller ikke disse planene ble det noe av.

I 1923 var det samarbeid med Mosterøy kommune om å få til en overføring fra fastlandet, men heller ikke det førte fram.

I 1933 bygget to brukere på Dale, Johs. Haugland og Gustav Dale, ut Dalefallet på privat initiativ. De greide det meste arbeidet med eget mannskap, med ingeniør Nygård fra Stavanger som den sakkyndige lederen for arbeidet. 9. oktober 1933 ble det lys i nær alle hus på Eidet, og på vårparten 1934 forlenget de linjene til Sørbø-sognet.

Austbøfallet ble utbygget av Rennesøy kommune i 1939.

De to kraftprodusentene ga ikke nok strøm i perioder med lite regn. Våren 1945 lykkes en derfor med å koble sammen elektrisitetsforsyningen med fastlandet over Austre Åmøy. Krafta kom fra Maudal kraftlag, men var sterkt avgrensa, så det var fremdeles for lite. Først med påkobling til Lyse kraft over Randaberg med kabel over Brufjorden til Mosterøy og videre med kabel over Mastrafjorden i 1953, fikk en tilstrekkelig kraftforsyning til kommunen.

Mosterøy kommunale elektrisitetsverk

Elektrisitetsspørsmålet var oppe i kommunestyret allerede i 1912, men da det i kommunen ikke fantes nok vannfall som kunne nyttest, og overføringen fra fastlandet ble for dyr, ble det ikke noe mer av saken før i 1940. Da fikk kommunen lovnad om statstilskudd til utbygging av elektrisitetsnett med overføring fra Maudal kraftverk. Hetland elektrisitetsverk hadde allerde lagt kabel over til Austre Åmøy (den gang en del av Hetland), og Mosterøy fikk nå koble seg til denne kabelen. Strømmen ble påslått 20.2.1941. Hele utbyggingen kostet 170.000 kr, hvorav staten bidrog med 80.000 kr. Ved utbyggingen bidrog de som ønsket å knytte seg til med 12 dagsverk gratisarbeid, eller 100 kr om de ikke hadde anledning til å arbeide.

På 1950-tallet ble det lagt kabel over fra Randaberg til Mosterøy med tilkobling til Lyse Kraftverk.

Ved kommunesammenslåingen i 1965 gikk Mosterøy elektrisitetsverk inn i Rennesøy elektrisitesverk.

Elektrisitet til Finnøy og Sjernarøy

I Finnøy og Sjernarøy var det lite grunnlag for å bygge ut kraftverk, men noen få prøvde seg med private gårdskraftverk fra 1930-tallet. Disse ga imidlertid bare strøm til ett eller noen få hus.

Meieriet på Judaberg bygget kraftverk i Lauvsnesbekken omkring 1940, og etter krigen ble kraftverket flyttet ned til sjøen for å få større fall og bedre strømforsyning. Dette kraftverket var så stort at det forsynte også boligene i nærområdet med strøm.

I 1939 ble det gjort avtale med Strand kommune om at Finnøy skulle få kjøpe kraft fra kraftverket på Jørpeland, om Finnøy bygget ut fordelingsnett. Krigen stoppet imidlertid dette arbeidet.

Etter krigen var det klart at kraftutbygging ikke lenger bare kunne være en privat oppgave i bygdekommunene. Elektrisitet var et samfunnsgode som kommunene måtte sørge for. Finnøy valgte i august 1945 en kommunal elektrisitetsnemnd, som skulle arbeide for bedre elektrisitetsforsyning.

Det kom fort i stand et samarbeid mellom kommunene Årdal, Fister, Finnøy og Sjernarøy om å danne et felles kraftselskap. Planene gikk ut på å bygge et større kraftverk i Årdal som kunne skaffe strøm.

I 1947 ble Midtre Ryfylke Elektrisitetslag dannet. Samme år ble det dannet et interkommunalt selskap som skulle stå for utbyggingen i Lyse og Årdal, med navnet Lyse Kraftverk.

9. januar 1949 ble det holdt konstituerende møte i det nye styret og representantskapet for Midtre Ryfylke Elektrisitetsverk i Bondeungdomslaget sine lokaler i Stavanger. MRE skulle melde seg inn i Lyse Kraftverk og gå i gang med utbygging av fordelingsnettet for strøm i selskapets leveringsområde. Linja gikk over fjorden til Fogn i sjøkabel. Linja til Fogn skulle dela seg i tre hovedlinjer: ei over Finnøy til Sjernarøy, ei til Randøy og ei til Talgje. Den første transformatorstasjonen på Finnøy ble bygget ved det gamle bedehuset Betel på Judaberg.

14. januar 1953 var en merkedag for MRE. Da ble de første abonnentene koplet til MRE sitt leveringsnett. I januar ble linjene fram til Finnøy satt i drift. I Sjernarøy ble de første kretsene koblet til i siste i februar og resten utetter våren. Fisterøyene fikk tilkobling i midten av april 1953, mens Byre måtte vente til juli.

Kilder:

Stavanger Elektrisitetsverk gjennom 50 år 1909 – 1959

Stavanger 1814-1914

Tjeltveit, Njål 1999: Ryfylkekraft. Ryfylke energi gjennom 50 år – og elektrisitetsutviklinga i Midtre Ryfylke.

https://www.nve.no/vann-vassdrag-og-miljo/nves-utvalgte-kulturminner/transformatorstasjoner/mosvatnet/