Kjøttkontrollen og det kommunale slakteanlegg

Vi har derfor ordnet og katalogisert disse på samme måte. Katalogen har først en administrasjonshistorisk innledning. Deretter følger arkivfortegnelsen for: I Kjøttkontrollen og det kommunale slakteanlegget, II Melke- og Næringsmiddelkontrollen. Som mønster for arkivfortegnelsene har vært alment arkivskjema.

Kjøttkontrollen: Tiden før 1892

«Kjøttkontrollen» før 1892 hadde juridisk bakgrunn i sunnhetsloven av 16.5.1860, som påla kjøpstedene å opprette sunnhetskommisjoner. Disse skulle ha tilsyn med stedets sunnhetsforhold og lage forskrifter i overensstemmelse med loven. Sunnhetsbetjenter skulle påse at byens sunnhetsregler ble overholdt.

Når det gjaldt slakting og omsetning av kjøtt, var forholdene uoversiktlige. Slakting foregikk i mange gamle slakthus, særlig lokalisert til Nygaten – Jorenholmen. Dessuten ble det hver høst slaket i 10-12 sjøhus, etter dispensasjon fra sunnhetskommisjonen. Kjøttet kunne bli solgt direkte fra slakthuset eller fra boder spredd omkring i byen. Også på torget ble det solgt kjøtt.

Byens myndigheter ønsket bedre kontroll med slaktingen. Såvel hygieniske, som dyrevernhensyn, tilsa en sterkere offentlig inngripen, og bystyret vedtok derfor i 1888 å opprette kommunalt slakthus. Slakthuset ble innredet i havnevesenets sjøhus på Rosenkildealmenningen – den senere Fiskepiren (Bystyresak 28. desember 1888). I innstillingen ble det vist eksempler fra utlandet. Der hadde man også ansatt dyrleger til slakteriene. Stavanger bystyres vedtak i 1888 foregrep lovgivningen av 1892, og byen fikk det første kommunalt opprettede slakthus i Norge. 

Lovregulering

Kjøttkontrollen ble organisert i henhold til lov av 27. juni 1892 om kommunale Slagtehuse, Kjødkontroll m.v. Loven bestemte følgende:

1. Kommuner med offentlige slakthus kunne påby slaktetvang i kommunale slaktehus.

2. Kjøpstad med over 4000 innbyggere skulle ansette fast kjøttkontrollør; helst veterinær.

3. Kjøttkontrollen skulle

    a. kontrollere handel med levende dyr

     b. kontrollere slaktet kjøtt

     c. stemple godkjent kjøtt

     d. beslaglegge/uskadeligegjøre kassert kjøtt

4. Kommunen kunne pålegge avgifter for bruk av kommunalt slaktehus/kjøttkontroll

5. Straffereaksjoner/bøter ved brudd på loven

Ved tilleggslov av 26. juni 1893 ble slakting utenfor bymessig område fritatt for kontroll når kjøttet ifølge erklæring kun skulle benyttes til eget bruk. Ved ytterligere revisjon i 1895 ble det bestemt at kommunen selv måtte bære utgiftene ved kjøttkontrollen. Videre måtte avgiftene for benyttelse av det kommunale slakthus ikke være høyere enn nødvendig til renter, kapital og driftsomkostninger ved anlegget. (Se tilleggslover av 6. august 1897, 25. juli 1910 og 14. juli 1914) Dette lovverket ble opphevd ved ny lov avv 9. februar 1940 om offentlig godkjente slaktehus, offentlig kjøttkontroll m.v. Loven av 9. februar 1940 ble opphevd ved en rekke forordninger og lover under okkupasjonen. Etter krigen ble disse tilbakekalt og loven av 9. februar 1940 gjaldt frem til ny lov av 12. april 1957 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m.v. med endringer av 15. mars 1963. 

Gjennomføring av kjøttkontroll i Stavanger

I Stavanger ble kommunal kjøttkontroll innført fra 1. juli 1893 (jfr. kgl. res. 12. desember 1892, bystyresak 46/1892, 18/1893). Kontrollstasjonen ble lagt til det kommunale slakthuset på Fiskepiren. Den danskfødte veterinær Johannes Smith ble ansatt i stillingen som kjøttkontrollør. Ved siden av kjøttkontrollen ble det opprettet stilling for regnskapsfører til innkreving av avgiftene ved kjøttkontrollen (bystyresak 18/1893). Kjøttkontrollen ble omorganisert etter at lovendringen påla kommune selv å bære utgiftene ved kjøttkontrollen (bystyresak 93/1895). Regnskapsføreren ble oppsagt. Kjøttkontrolløren skulle avlønnes dels med fast gasje, dels med sportler for kjøttkontroll utenfor kontrollstasjonen. Hvis det ble nødvendig med assistenthjelp, måtte kjøttkontrolløren selv lønne vedkommende. Foruten kjøttkontrollen på stasjonen hadde kjøttkontrolløren ifølge instruks disse oppgaver:

1. Tilsyn med kommunens hester og besetning utenfor byen.

2. Behandling av epidemiske sykdomstilfeller hos dyr. 

3. Bistand overfor politi og sunnhetskommisjon i veterinæranliggender.

Jfr. også instruks for kommunedyrlegen av 1905.

I tiden før 1910 fungerte slaktekyndig assistent som medhjelper ved kjøttkontrollen. Da tilleggsloven av 25. juni 1910 bestemte at kjøttkontrolløren skulle være dyrlege, ble dyrlege Selmer ansatt som assistent ved kjøttkontrollen og sunnhetsvesenet – med 4 timer daglig ved kjøttkontrollen (216/1922, 25/1916).

Kjøttkontrollen ble i 1952 lagt under byveterinæren. Fra 1955 var det to kontrollveterinærer ved kjøttkontrollen. (Bystyresak 142/1955).

Trikinkontroll

I 1940 ble det bevilget penger til utstyr og drift av trikinkontrollen som ble igangsatt ved slakthuset samme år (bystyresak 88/1940)

Det kommunale slakteanlegget

Vedtaket om opprettelse av kommunalt slakthus på Fiskepiren alt i 1888 gjorde Stavanger til en foregangskommune. For byens myndigheter var det imidlertid klart at dette ikke kunne imøtekomme kravene loven av 1892 stilte. For det første ble ikke slakthuset drevet av kommunen før århundreskiftet. For det annet måtte anlegget utvides og utbygges videre. i 1896 ble bygging av svineslakteri og ny kontrollstasjon vedtatt. Samtidig ble slakthusbygningene kjøpt av Havnevesenet (bystyresak 14/1896).

Fra Fiskepiren til Kjerringholmen

Mot århundreskiftet kom det fart i planleggingen av nytt kommunalt slakthus. Formannskapet oppnevnte 19. januar 1898 en komite som skulle vurdere spørsmålet om innføring av slaktetvang og utvidelse av kommunens slakthus. Komiteens første innstilling gikk ut på utvidelse av slakthuset på Fiskepiren, samt opprettelse av holdeplass og stall på Nytorget. Komiteens neste innstilling av 16. mars 1898 argumenterte for bygging av slakthus på Kjerringholmen, et synspunkt som fikk støtte av direktøren for det sivile veterinærvesen. Sunnhetskommisjonen kunne imidlertid ikke anbefale Kjerringholmen, men ønsket anlegget plassert i en av byens utkanter. 

18. april 1900 la slakthuskomiteen frem sin endelige innstilling. Denne inneholdt følgende hovedpunkt:

1. Innførelse av slaktetvang. Komiteen anbefalte ikke innføring av slaktetvang. Dette ble grunngitt med at byen p.t. kun hadde 6 private eldre slakterier, som kommunen underhånden burde fortsette å innkjøpe. 

2. Oppførelse av nytt slakthus. Komiteen fremholdt at kommunen burde planlegge et slakteanlegg som ville være stort nok til å samle hele byens slaktning. Som første bygg ble eksportslakteri for sau prioritert. 

Når det gjaldt lokalisering av slakthusanlegget, mente komiteen at man ikke ville kunne få et tidsmessig anlegg på Fisketorget. Nytt slakthus burde lokaliseres til Kjerringholmen. 

Komiteen la frem to planer for anlegget. Plan I inneholdt det anlegg komiteen mente var nødvendig å bygge straks. Plan II omfattet slakthuskomplekset med senere utvidelse. 

Formannskapet og bystyret sluttet seg til slakthuskomiteens innstilling. Bygging av kommunalt slakthus på Kjerringholmen med eksportslakteri som første etappe ble vedtatt 5. november 1900. Til eksportslakteriet ble bevilget 75 000 kr. (Bystyresak 78/1900)

De følgende årene ble slakte- og kontrollvirksomheten overført til Kjerringholmen, mens anlegget på Fisketorget ble nedlagt i august 1902. Eksportslakteriet stod ferdig i 1901. Året etter ble det bevilget omkring 50 000 kr. til fjøs og sauestall. (Bystyresak 12/1902)

I 1908 ble det bevilget ca. 100 000 kr. til kreaturslakteri. (Bystyresak 2/1908). Planene fra 1900 var dermed realisert.

Eksportslakteriet

Formannskapet nedsatte 12. desember 1929 en komite for vurdering av spørsmålet om eksport av flesk. Bystyret ga i møte 16. juli 1931, sin tilslutning til et eksportslakterikomiteens innstilling (bystyresak 37/1931, kfr. bystyresak 51/1929). Vedtaket medførte følgende: 

1. Kommunene skulle bygge eksportslakteri på Kjerringholmen etter planer utarbeidet av ingeniør Gjestrup.

2. Til gjennomførelse av planen skulle kommunens eiendommer, Bredgaten 28-30, 32, samt en del mindre bygninger, rives. 

3. Kommunen skulle oppta lån på 325 000 kr til gjennomføring av byggearbeidene. 

Etter mindre utbedringer på slakteanlegget jfr. Bystyresak 28/1927, 113/19 32, ble såvel slakteanlegget og eksportslakteriet godkjent som offentlig slaktehus i 1933 (bystyresak 72/1933, 108/1933).

Av senere utbedringer ved anlegget bør trekkes frem at det i 1935 ble bevilget 74 000 kr. til kaianlegg og i 1951 bevilget 60 000 kr til nyanskaffelser som elektriske slakteheiser og utspylingsanlegg (Bystyresak 43/193 5 og 22/1951).

Administrasjon og styre for slakteanlegget

Slakteanlegget på Fiskepiren ble overtatt av kommunen fra 1. januar 1900. Da det nye kommunale slakteanlegget på Kjerringholmen ble opprettet, ble kjøttkontrollen, eller kommunedyrlegen/stadsdyrlegen, medlem av slakthusstyret. Samtidig var det kjøttkontrolløren som fikk overoppsynet med og det regnskapsmessige ansvar for slakteanlegget. Stadsdyrlegen var dermed såvel kjøttkontrollør som direktør for slakteanlegget (bystyresak 42/1902, slakthusreglement av 1903 og 1923).

Slakteanlegget leies bort

I 1931 ble den første avtale om utleie inngått. Da eksportslakteriet stod ferdig ble dette leiet av Rogaland Fellessalg (Bystyresak 37/1931). I 1952 ble det inngått ny avtale med Fellessalget, som påtok seg leie av hele slakteanlegget, og som også forpliktet seg til å oppføre nybygg for saueslakteri. Som resultat av denne avtale overtok Rogaland Fellessalg administrasjonen av anlegget. Slakthusstyret ble utvidet. Kjøttkontrolløren fikk sete i styret uten stemmerett. Fra da av til lå kjøttkontrolløren kun den veterinærfaglige ledelse av anlegget (bystyresak 50/1952).

I 1969 flyttet Rogaland Fellessalg fra Kjerringholmen til nytt sentralanlegg på Forus. Kontrakten mellom Stavanger kommune og Rogaland Fellessalg ble hevet. Fra samme år ble det inngått en 20-årig kontrakt med A/L Stavanger Kjøtt. Dette var et nystartet firma som vesentlig bestod av de private slakteborgere i Stavanger. 

Næringsmiddelskontrollen

Byveterinæren

Lov om tilsyn med næringsmidler m.v. av 19. mai 1933 jfr. også lov av 17. juni 1932 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v., lov av 28. mai 1959 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. og lov av 23. mars 1973 om tilsyn med forvarer.

Med henvisning til næringsmiddelloven ba stadsfysikus i 1940 om at melkekontrollen ble ordnet med systematisk og sakkyndig inspeksjon. Det ble også vist til byens nye melkevedtekter som støttet seg til næringsmiddelloven. I den forbindelse vedtok bystyret å opprette en byveterinærstilling ved sunnhetsvesenet (bystyresak 127/1940). Fra 1941 ble melkekontrollen ledet av byveterinæren. Året etter ble statens mastittlaboratorium opprettet med sikte på planmessig bekjempelse av jurbetennelse i distriktet. Mellom byveterinærens laboratorium og det statlige mastittlaboratorium foregikk en del parallellkjøring inntil sammenslutning i et felleslaboratorium ble vedtatt i 1947. Byveterinæren ble dermed også bestyrer av mastittlaboratoriet i Stavanger (bystyresak 58/1947), en avtale som varte frem til 1967, da Statens veterinære landsdelslaboratorium på Sandnes overtok mastittlaboratoriets funksjoner.

Fra 1952 ble kjøtt- og næringsmiddelkontrollen slått sammen til en felles administrasjon under byveterinærens ledelse.

Etaten leiet fra 1969 lokaler i administrasjonsbygget til Agro Fellesslakteri på Forus. Kjøttkontrollen utføres ved slakteriene på Forus på Kjerringholmen.

Link til arkivliste

Forfatter: Bodil Wold Johnsen