Gravplasser

Arkivdagen 2024

Vi omtaler ofte arkivene som vår felles hukommelse. Det er hukommelsen som gjør menneskene forskjellig fra andre skapninger. Ved å bygge videre på egne og andres erfaringer utvikler vi samfunnet rundt oss. Kirkegårdene eller gravlundene er også en form for hukommelse. De er håndfaste bevis på historie og levd liv. En kirkegård forteller om enkeltpersoner, slekter og samfunn. Den forteller om samfunnsstrukturer, klasser, estetikk, likestilling og håndverkstradisjoner.

Av Lars Olsen Neby, Silje Ildgruben, Elizabeth Staurland og Tina Olene Hansen

I middelalderens Norge ble kirken og kirkegården ofte lagt midt i bygda eller byen, gjerne høyt slik at den skulle ses av flest mulig. Kirkene fikk gravheller med inskripsjoner på gulvet, og minneplater på veggene. Minnet om de som hadde levd før, var til påminnelse og inspirasjon for de levende. Status og rikdom i det levde liv gjenspeilet helt fram til siste krig gravminnene.

I etterkrigstiden var det likhetsidealet som fikk prege kirkegårdene. Gravminnene måtte derfor forenkles og minimaliseres. I de siste årene har kirkegårdene utvikles seg til å være mer trosnøytrale eller de har fått egne avdelinger for grupper med annen religiøs tilknytning og tradisjon. Det har også kommet fellesgravminner som navnet og unavnet urnelund.

Kirkegårdene har flere funksjoner enn et sted å begrave de døde. Ofte utgjør kirka et geografisk, visuelt og kulturelt sentrum av et sted, og kirkegården må ses som forlengelsen av denne. En kirkegård har ofte mange historiske elementer knyttet til skiftene smaksretninger og moter.

Kirkegårdene forteller også mye lokalhistorie. Den forteller mye om lokalsamfunnet, familier som levde der, navn og yrker på enkeltpersoner. Noen personer har fått spesiell heder av bygda eller byen. Den lokale Eidsvollsmannen har fått sitt minne her, så vel som de som falt under krigen eller døde i en større ulykke.

I Stavanger ser en i dag på gravplassene som flerfunksjonelle. De skal være gravsted for byens befolkning. De skal være seremonisted og sørgeplass. De skal være parker for allmennheten med botanisk mangfold. De skal være kulturbærere, og de skal være en arbeidsplass for driftspersonalet. I 2022 døde 988 personer i Stavanger, hvorav ca. 45 % ble kremert (440), resten begravet. Det er relativt lav kremasjonsprosent sammenlignet med de andre storbyene.

Klikk for større bilde

Fattigkirkegården

Fattigkirkegården, som også ble kalt Olafs Kirkegaard og Klevens kirkegaard, lå i enden av dagens Haakon VIIs gate mot Olavskleiva. Kirkegården ble tatt i bruk i 1698 og utvidet i 1710. Mellom 1698 og 1700 ble det satt opp gjerder. Kirkegården var i bruk fram til Lagård gravlund ble opprettet i 1834. I 1843 ble det funnet rester av en grunnmur som kan ha tilhørt Olavsklosteret.

Kirkegården var opprinnelig for de som ikke hadde råd til å bli gravlagt på Stavanger kirkegård, men den ble også brukt av andre. Da Gabriel Schanke Kiellands hustru, Johann Margrethe Bull, døde i 1818, ble hun gravlagt på Fattigkirkegården. Kielland søkte om å få festet et større gravsted for seg og sin familie, noe som ble innvilget. Von der Lippe fikk oppdraget med å tegne en verdig inngjerding rundt gravstedet. Kiellandfamiliens gravplass var i bruk i mange år, og selv om resten av kirkegården ble nedlagt, kunne ikke byen legge ned denne delen på grunn av eiendomsretten som var tinglyst. Kiellandfamiliens gravsted var dermed i bruk fram til 1937, da det ble flyttet til Ledaal.

Kvekernes gravlunder

På 1800-tallet søkte mange kvekere seg til Stavanger, og menigheten vokste betydelig. Kvekerne ønsket ikke å gravlegge sine døde på andre kirkegårder og hadde derfor behov for egne gravplasser. Kvekerne har en stille form for gudstjeneste. De praktiserer en nesten taus andakt, uten liturgi, prest eller sakrament.

Gravplassen i Musegata 54/56

En av de første kvekerne i Stavanger, Elias Tastad, hadde en gård på Våland. Hans kone, Guri, fødte tvillinger i 1820, men tvillingene døde bare ett år gamle. Elias nektet å gravlegge dem i kirkelig vigslet jord, og de ble derfor gravlagt på egen eiendom. Til tross for rettslige krav om å flytte de avdøde, ble de liggende. De var de første som ble gravlagt i det som nå er Muségata. Gravplassen var i bruk fra 1821 til 1854, med mellom 27 og 31 gravlegginger. Det finnes ingen gravstøtter igjen, men en enslig stein nederst til venstre på plassen har inskripsjonen: «Vennenes samfunns gravsted 1821-1854».

Gravplassen i Øvre Haukeligata 39

Karl Nyman ga i 1854 deler av sin tomt, Nymansmarka, i gave til Vennenes samfunn. De første gravleggingene fant sted året etter. Guri Tastad, Elias sin kone, var en av de første som ble gravlagt her. Totalt ble omtrent 270 personer gravlagt, selv om bare 170 er identifisert. Den mest kjente er avholdsmannen og kvekerpredikanten Asbjørn Kloster.

Lagård gravlund

I 1805 ble det laget en lov som gjorde at gravlegginger inne i kirken ikke lenger var tillat. Det ble derfor planlagt å tilrettelegge for kirkegårder utenfor sentrum innen to år.  I Stavanger ble dette ikke gjort noe med før frykten for Kolera-epidemi kom. Ikke før i 1832 ble det kjøpt et stykke jord som skulle bli Lagård gravlund som skulle bli en erstatter for Stavanger kirkegård. Det skal ha møtt opp 2000 til innvielsen av gravlunden i september 1834. Dette er ganske mange når man tenker på at befolkningen i Stavanger på denne tiden bare var på snaut 5000.

Gravlunden har blitt utvidet mot sør i to omganger. En gang i 1869 og igjen i 1882. Jernbanen har ved et par anledninger tatt over noen biter av gravlunden. Dette til tross, har den bevart samme struktur og utforming som da den var ny. Man kan i hovedsak si at den i 1890-årene fikk den utstrekningen den har i dag. Det sies at det skal være den best bevarte rammekirkegården i Norge. 

Poul Holst Poulsson var gartner og kirkeverge, og sørget for at gravlunden fikk en beplantning som har gjort den til en av de mest særegne i landet. Vegetasjonen ses på i dag som verneverdig. Dette er nok også grunnen til at den har fått kallenavnet «De dødes hage». 

I 2009 ga Stavanger kommune og Stavanger kirkelige fellesråd ut en brosjyre med kart over 22 kjente siddiser som er gravlagt på Lagård. Blant dem er Alexander Kielland og John Tanke Sviland. 

Klikk for større bilde

Egenes Kirkegård

Egenes Kirkegård ble først tatt i bruk i 1844. Den lå plassert nordvest for krysset mellom Stokkaveien og Løkkeveien hvor vi i dag kan finne Rudlåparken, Lars Hertervigs plass og Tanke Svilands gate. 

Den nederste delen av kirkegården kalt for Kolerakirkegården fordi 40 koleraoffer ble gravlagt der i 1849. 

Kirkegården var i bruk til slutten av 1870-årene og ble nedlagt i 1910 da Eiganes Gravlund ble tatt i bruk. 

Gamle Egenes gravlund under utgraving.

Eiganes gravlund

Eiganes gravlund ble for første gang tatt i bruk i 1910. Det ble satt opp et eget kapell i 1919 som i dag er et naturlig sentrum. Krematoriet som ble oppført i 1941 er en annen monumental bygning på gravlunden som rammes inn av det øvrige gravplassområdet. I 1997 fikk gravlunden også et eget driftsbygg.  

I dag har gravlunden en størrelse på 80 000 kvm, som gjør den til byens største gravlund. Dette, kombinert med at det er en sentrumsgravlund, er kanskje også grunnen til at det er den mest besøkte gravplass i byen med over 300 000 årlige besøkende. 

I 1970-80-årene ble store deler av gravlunden lagt om for å følge tidens nasjonale trend med å endre rammegraver til gravfelter i plen. Likevel har en relativ stor del av gravlunden greid å bevare dens historiske preg. Det vil si det er fortsatt mulig å finne rammegraver innrammet i granittkarmer og mange av disse er familiegravsteder med unik utforming og beplantning. 

Gravlunden har tre felt med krigsgraver: Sovjetiske falne, Norske falne og falne fra Samveldestatene. Disse tre feltene resulterer i at både verdighet og standarden på gravlunden blir hevet. Denne minnelunden for krigens falne gjør Eiganes gravlund unik i Stavanger. Det er også satt opp et jødisk minnesmerke hvor det står: «Til minne om de jødene fra Rogaland som ble deportert til tilintetgjørelsesleire under andre verdenskrig». Navnene til de 22 står også oppført på steinen. 

I 2004 ble det tatt i bruk en helt spesiell utforming ved gravlundens nye urnefelt. Gravene ble organisert i stjerneformasjoner. Dette fører til at gravminnet får en sterkere identitet til gravstedet sammenlignet med ordinær rekkeformasjon. 

Klikk for større bilde

Hinna Gravlund

Hinna gravlund grenser mot turområdet i Sørmarka, og hører til både Hinna og Gausel sokn.

Den eldste delen ble tatt i bruk i 1916, området ble utvidet i 1976 og i 1992 fikk gravlunden både en ny del og en muslimsk del.  

Ved selve gravlunden finnes det bare et klokketårn, de fleste begravelser foregår i Hinna kirke som ligger et lite stykke unna.  

Jåttå gravlund åpnet i 2012, og kunne avlaste Hinna gravlund ettersom gravkapasiteten fortsatt er begrenset.  

Hinna gravlund.

Austre Åmøy gravlund

Austre Åmøy gravlund er en vakker liten gravplass som ligger sørøstvendt ned mot sjøen. Ca. 300 meter fra gravlunden ligger Austre Åmøy kapell, opprinnelig et bedehus fra 1904, med viglet til kapell i 1953.

Gravplassen har kun 2-4 begravelser og bisettelser i året.

Tjensvoll gravlund

Tjensvoll gravlund, som ble tatt i bruk i 1964, er en gravplass med et areal på 57 000 m². Den ligger vakkert til i en skråning ned mot Mosvatnet, og gravfeltene er omkranset av karakteristiske bøkehekker. Kapellet, som ble bygget i 1994, ligger sentralt plassert på gravlunden.

Ved kapellet finnes en minnelund med anonyme graver, primært for dødfødte barn. Minnelunden er det eneste stedet i Norge hvor man symbolsk kan flytte barn fra anonyme barnegraver til en minnelund hvor navn kan settes opp, en ordning som har fått aksept fra sentrale myndigheter. Dette skyldes at det eksisterer en historisk sammenheng mellom de anonyme gravfeltene, anlagt i 1985, og minnelunden opprettet tjue år senere. Departementet har gitt dispensasjon fordi det er en direkte kobling mellom det anonyme og det navngitte gravfeltet. Gravstedet har en 75 meter lang oval mur hvor man kan få satt opp bladformede navneplater. Over tid gir dette inntrykk av en sølvfarget eføy som kryper bortover muren.

Fra ca. 1950 til 1985 var det vanlig praksis i Norge at sykehus tok de dødfødte fra foreldrene rett etter fødselen og gravla dem anonymt uten å informere foreldrene om hvor barnet lå. På Tjensvoll har det vært 356 anonyme gravlegginger siden 1985. Stavanger skiller seg ut ved at gravlundspersonalet noterte hvilke graver de dødfødte ble lagt i, til tross for pålegg om å holde dette skjult. På 1970- og 80-tallet trosset de disse påleggene og opplyste sørgende foreldre om hvor barna lå. Regelverket har siden blitt endret, noe som blant annet har ført til at sørgende foreldre har overtatt slettede graver.

I 2016 ble det opparbeidet en navnet minnelund på ledig gravareal sør for den aninyme minnelunden.

Jåttå gravlund

Jåttå gravlund er den nyeste gravplassen i Stavanger. Den ble åpnet i 2012, og dekker som Hinna, både Gausel og Hinna sokn. Arealet er på 26 000 kvm, med plass til over 2000 graver.

I dag foregår de fleste begravelsene fra Gausel kirke, men det er satt av areal til et fremtidig seremonibygg.

På gravlunden er det eget gravfelt for muslimer. Det er også laget eget gravfelt for hinduer, det eneste i Rogaland.

Gravlunden har også navnet minnelund. Her kan en velge urne- eller kistegraver, uten å sette opp egen gravstein. Navnene til de avdøde preges inn på metallplater som monteres på et felles monument.

Flere innlegg
PA-0628 Brynes Planteskoler

PA-0628 Brynes Planteskoler

PA-0628 Brynes PlanteskolerHistorien til Brynes Planteskoler går tilbake til året 1887. Det er dermed det eldste gartneriet i Norge som fremdeles er i drift.Grunnleggeren for planteskolen var Thorstein Bryne (1852-1941). Han var født i Stavanger i en kvekerfamilie....

De andre

De andre

De andre«De andre» er navnet på utstillingen Norsk Lydinstitutt hadde fra 2017-2018. Målet med utstillingen var å trekke frem «de andre» norske sangerne fra første halvdel av 1900-tallet. De fleste kjenner til Kirsten Flagstad og Ivar Andresen, som begge var sangere...

Arne Dørumsgaard

Arne Dørumsgaard

Arne Dørumsgaard: Biografi og ressurserArne Oddvar Dørumsgaard Født: 7. desember 1921, Fredrikstad, Østfold Død: 13. mars 2006, Marzio, Italia Komponist, sanger og gjendikter. Foreldre: Lærer Peder Dørumsgaard (1882–1970) og lærer Kitty Hilda Kristoffersen...