Musikkpaviljong

I andre halvdel av 1800-tallet var både Europa og Norge opptatt av ideer om hvordan byene skulle formes, slik at de var gode å bo i for innbyggerne. Økt befolkning og regulerte arbeidstider, førte til behov for rekreasjon og underholdning blant byens innbyggere. Som et svar på dette ble det i byene anlagt parker, og med parkene kom musikkpaviljongene, som tilbød gratis konserter og allmenn opplysning. I Norge spredde denne trenden seg raskt, og innen 1900 hadde de fleste byer fått sin egen musikkpaviljong.

Historisk sett ble paviljonger opprinnelig reist for spesielle anledninger som hagebanketter og ball, men det ble etter hvert brukt som mer permanenter bygninger, og på slutten av 1600-tallet ble ordet brukt om enhver hagebygning designet for bruk ved spesielle anledninger. Brukes ofte til rekreasjon og avslapning.

Musikkpaviljongen i Byparken

Området rundt Breiavatnet bestod av Stavanger kirkegård og Kongsgård park fram til 1866, da vedtok bystyret å etablere bypark. Byens første park var et ledd i moderniseringen av Stavanger etter den store bybrannen i 1860. Stavanger fikk både vann- og gassverk, brannvesenet ble fast organisert, stilling som stadsingeniør ble opprettet, og det første bykart basert på nøyaktige målinger ble laget.

I 1917 ble det lagt fram forslag om fullstendig omlegging av byparken. Planen var utarbeidet av byarkitekt Johs. Th. Westbye, og ble presentert for en rekke gjester i formannskapets lokaler 3. juli 1917. Utgangspunktet var den hovedformen parken tidligere hadde hatt. Hovedalléen skulle gå fra Kongsgaten til Breiavatnet, og tverralléen fra krysset til Kongsgård. 

Det ble videre foreslått at det skulle settes opp en musikkpaviljong ved Kongsgård, og at den skulle danne kjernen i et vakkert anlegg. En pergola var tenkt langs promenadeveien ved Breiavatnet mot posthuset, hvor det skulle anlegges en skulpturgruppe. Planen ble av økonomiske årsaker bare delvis realisert.

Et formannskapsvedtak fra 1921 gjorde at promenadeveien skulle bygges ved bruk av nødsarbeidere. Byarkitekt Erling Nielsen fikk ansvaret for gjennomføringen. For at anlegget ikke skulle bli for kostbart ble gjerdene og lyktestenderne langs vannet gjort enklere enn i de opprinnelige planene. Lyktene er også tegnet av Nielsen. 

Musikkpaviljongen, som også er tegnet av Erling Nielsen, ble oppført i 1922. Lenge før han kom til Stavanger hadde han vunnet den utlyste konkurransen om musikkpaviljong, med sitt forslag «netop». Den gamle stabburslignende paviljongen som hadde stått i byparken siden 1880-årene, ble revet.

Til bispeinnsettelsen og byens 800-års jubileum i 1925 fremstod Breiavatnet og Byparken i forskjønnet form.

Bok om byparken

Musikkpaviljongen i Bjergsted

I 1883 kjøpte Stavanger kommune eiendommen Bjergsted. Bjergsted ble brukt til karantenestasjon og epidemilasarett. Ved siden av kommunens bruk av Bjergsted, begynte stedet allerede fra 1890 å få en ny funksjon. Stavanger Turistforening arrangerte utstilling og fikk oppført stabbur og musikkpaviljong. Dermed ble Bjergsted også tatt i bruk som et utstillingsområde og folkepark.

Til byjubileet i 1925 fikk Bjergsted ny musikkpaviljong.

Utvalg

Kommunen har ved ulike anledninger opprettet egne politiske utvalg til å blant annet gi støtte til ulike musikalske arrangement i byens parker.

Utvalget for kulturkvelder i byens parker og friluftsområdet (parkkveldutvalget)
Utvalget hadde bevilgningsmyndighet når det gjaldt tilskudd til konserter og lignende innenfor retningslinjene for støtte til sang og musikk. Utvalget hadde et budsjett på ca. 18.000 kr i året som skulle gi støtte til kor og orkestre som spilte på offentlige steder og tilstelninger i Stavanger. Parkkveldutvalget arrangerte også «Parkkvelder» og diverse andre arrangement. Erstattet av musikkutvalget fra 1976.

Musikkutvalget
Musikkutvalget ble valgt av formannskapet, og var fast fag- og driftsutvalg underlagt kulturstyret. Utvalget var rådgivende organ i alle saker som vedkom musikklivet. Musikkutvalget hadde bevilgningsmyndighet når det gjaldt tilskudd til konserter og lignende innenfor retningslinjene for støtte til sang og musikk. I øvrige sakskategorier innstilte utvalget til kulturstyret.

Møtebok fra Musikkutvalget

Kilder:

https://www.bbc.com/news/uk-scotland-glasgow-west-49472083

Byparken – en historisk oversikt av Bodil Wold Johnsen

http://www.byhistoriskforening.org/nor&/AArringer-i-byhistorien/1900/1925

Stavanger kommune – Områdeanalyse Del III, En nærmere historisk gjennomgang

Arkiv:

A-0637 – Stavanger kommune. Utvalget for kulturkvelder i byens parker og friluftsområder

A-0552 – Stavanger kommune. Musikkutvalget

Stavanger turnforening – 160 år

Stavanger turnforening er det eldste idrettslaget i Rogaland, og var i mange år Stavangers klart største idrettslag. Foreningen utviklet et omfattende tilbud innen gymnastikk og turn for alle aldersgrupper og medvirket etter hvert til dannelsen av andre idrettslag som Viking, Vidar, S.I.F og Stavanger Roklub.  Logoen til Stavanger turnforening består av fire F’er, som står for fri, fro, from og frisk.

Foreningen ble stiftet 17. mai 1861 på et møte i Borgerskolens lokaler. Til stede under stiftelsesmøtet var telegrafbestyrer W. Jacobsen, byfogd Christensen, doktor E. Lange, garver T. Tollaksen, arkitekt von der Lippe og overrettssakfører Johansen. Kontingenten ble satt til 1 specidaler årlig og 70 medlemmer ble inntegnet på stedet. Det ble deretter satt inn annonse i avisen, og i løpet av sommeren kom ytterligere 48 medlemmer til, slik at man ved utgangen av juli hadde 125 medlemmer.

  1. juli 1861 ble den første generalforsamling holdt, hvor ca. 40 medlemmer var til stede. Lovkomiteens forslag ble vedtatt, og et styre ble valgt. Den nystartede foreningen sin første og viktigste oppgave var å finne et passende turnlokale. På Kongsgård skole var det på denne tiden et større rom under planlegging og innredning, som var tiltenkt bruk av ulike virksomheter. Her fikk turnforeningen sitt første treningsrom kalt «Kongsgaard gymnastiklokale». Avtalen med rektor var at foreningen kunne bruke lokalet fire kvelder i uka, fra 19.30 til 21.00. Turnforeningen hadde selv ansvar og bekostning for nødvendig belysning.

I årene som fulgte ble det avholdt årlige generalforsamlinger med vekslende styremedlemmer. I 1876 vedtok generalforsamlingen for første gang å arrangere turnkonkurranser med premier til de beste turnerne. Innendørs turnøvelser var i over 20 år så godt som enerådende. Først 1883 mente Stavanger Turnforening tiden var inne for et større utendørs arrangement. Det foregikk på gården Skeie i Ganddalen den 26. august. Senere ble det avholdt årlige turnoppvisninger for både herrer og damer.

17. november 1886 besluttet foreningen å opprette et parti for damer over 16 år, så snart 20 medlemmer hadde tegnet seg. 12. desember 1886 ble det opplyst av 51 damer hadde meldt seg inn. Kontingenten for damepartiet ble fastsatt til 6 kr per år, eller 1 kr per måned, bindende fra inntredelse til sesongen utløp. Den første dameoppvisningen ble avholdt 26. mars 1888 med 18 kvinnelige deltakere.

På denne tiden var antallet aktive medlemmer blitt så høyt at turnlokalene på Kongsgård ikke lenger var formålstjenlige. Dessuten hadde skolen selv et økende behov for plassen.

19. oktober 1890 er det referert i møteboken et skriv fra Stavanger formannskap med tilbud om å forære Turnforeningen en tomt til nybygging ved teateret. Tilbudet ble mottatt med takk og i ekstraordinær generalforsamling 15. desember 1890 gikk man i gang med å realisere byggeplanene. Det ble bestemt å starte innsamling av midler, samt å nedsette en byggekomite. Bygningen ble finansiert med banklån, bidrag fra Brænnevinsamlaget, og i tillegg obligasjoner og gavekort solgt av turnforeningen til innbyggere i byen. Den 28. mars 1892 ble Stavanger Turnhall i Muségata 4 tatt i bruk. Arkitekt var Hartvig Sverdrup Eckhoff (som også tegnet Stavanger museum, oppført like ovenfor året etter). Turnhallen var den første bygningen i Rogaland som ble oppført utelukkende for idrettsformål.

Foreningen holdt til her fram til 1980, da den nye hallen, Stavanger Turnhall sto ferdig. I turnhallen fikk Stavanger Turnforening både den plass og de muligheter som etter hvert utviklet foreningen til en av de største frivillige organisasjoner i Stavanger. Med stadig nye tilbud til den økende medlemsmassen. Ved 50-årsmarkeringen i 1911 var antallet medlemmer nesten 400; da fordelt i et gutteparti, et forturnerparti, et yngre herreparti, to partier for menn over 25 år og et parti for eldre turnere – i følge jubileumsheftet samme år.

Det 7. nasjonale turn og idrettsstevnet i 1911 kan sies å være ekstra spesielt. Foreningen feiret 50-årsjubileum, med stor fest i byen. Hans Majestet Kong Haakon VII åpnet stevnet i Bjergsted. 25 skip med turnere møtte kongen som gled inn Byfjorden med «Harald Haarfagre». I Vågen hadde 10.000 feststemte mennesker møtt fram. Også landsturnerstevnet i 1934 var en stor begivenhet. Programheftet var på 180 sider og omkring 2200 kvinner og menn deltok. Kongen besøkte også dette stevnet, og byen var nok en gang i feststemning.

Omkring forrige århundreskifte stod turnforeningen sterkt. Den hadde overvunnet barnesykdommene, hadde et eget lokale, hadde en ordnet økonomi, og en garde av interesserte og energiske medlemmer med brennende tro på saken. Ettersom de eldre trakk seg tilbake, rykket nye turnere/medlemmer inn. Det var begynt å bli tradisjon og fasthet i administrasjonen, og troppene gikk fram i disiplin og dyktighet.

I dag består Stavanger turnforening av omtrent 2100 medlemmer.

Arkivet etter Stavanger turnforening inneholder møtebøker, kopibøker, journaler, saksarkiv, medlemsprotokoller, regnskap, foto, avisutklipp m.m.

Digitalisert materiale:

Litteratur:

Illegale aviser i Stavanger under krigen

Under okkupasjonen 1940-1945 ble det utgitt omtrent 300 illegale aviser i Norge. Dette var illegale aviser som ble sendt fra leser til leser i hemmelighet.

De fleste illegale aviser ble utgitt i kortere perioder, den lengstlevende holdt det gående i over tre år. De minste ble sirkulert i meget få eksemplarer, maskinskrevet med gjennomslag. De større ble stensilert, og enkelte trykt. Det siste gjaldt særlig de kommunistiske illegale avisene.

Den aller største og mest betydningsfulle var “London-Nytt”, som kom i flere regionutgaver under ledelse av skiftene redaksjonsgrupper. Denne avisen brakte utelukkende avskrift av BBCs nyhetssendinger på norsk, stenografert og stensilert i hemmelighet.

Når det gjelder produksjon og distribusjon, var illegale aviser en av de mest sentrale motstandsaktivitetene, og den anslår å ha engasjert kanskje så mange som 12.000–15.000 personer i alt. De fleste av de tidligste avisene ble produsert av personer uten presseerfaring.

Lokale aviser

De illegale avisene som ble utgitt i Stavanger, hadde alle et sterkt ytre fellespreg. De var maskinskrevne, med en hårfin utnyttelse av plassen, og mangfoldiggjort på mer eller mindre gode duplikatorer. Formatet var vanligvis lite, A4 eller mindre, og sidetallet kunne variere sterkt, fra 2 til 4 sider opp til 40. Enkelte aviser var forsynt med vignett og til dels også med tegninger i teksten. Avisene var oftest datert og påført nummer og årgang. De største avisene kom opp i opplag på 2000-3000 eksemplarer.

Innholdsmessig hadde avisene også mange fellestrekk. De brakte først og fremst nyheter om krigen, dels i form av telegrammer, dels som større oversikter. Videre brakte de regelmessig nyheter om og avsløringer av NS-forhold og personer og tyske tiltak og planer. Avisene brakte også regelmessige advarsler mot navngitte personer og tyskermedhjelpere, nyheter fra distriktet og fra andre kanter av landet. Holdningsparoler var også vanlig, og inntok ofte bred plass. Avisene ga ofte et uttrykk for den alminnelige motstandsviljen blant folk. Formen var ikke alltid kultivert, og det skortet hverken på klengenavn eller ufordelaktige uttrykk i beskrivelsen av sine motstandere.

Avisene hadde sin viktigste funksjon i å skape og opprettholde en norsk motstand mot NS-nyordningen og de tyske tiltakene, og som nyhetsformidlere etter at radioapparatene var inndradd i 1941.

Stritt folk

Den første illegale i avisen i Rogaland var «Stritt Folk», startet av Einar Andreassen, og utkom fra 1.10.1940. Etter en forbigående vandrende tilværelse i distriktene, ble hele apparatet overført til Stavanger, hvor Andreassens hjem i Nedstrandsgata 45 ble sentrum for et stadig voksende organisasjonsarbeid omkring avisen. Distribusjonsapparatet ble ledet av Marthon Horve. Opplaget var på ca. 3000 eksemplarer på sitt største.

Einar Andreassen, trolig portrettert rett etter krigen.

Frihet

Ukeavisen «Friheten begynte i august 1941, etter Einar Andreassen og Kristian H. Storsteen hadde fått kontakt med hverandre. Avisen ble utgitt med Storsteen som redaktør og Sivert Langholm som tekniker. De første avisene ble laget på kjøkkenet til Storsteen på en enkel håndduplikator, senere i snekkerverkstedet til Langholm. Stritt folk og Frihet hadde felles distribusjonsapparat, med bl.a. «Wyller-gruppen» og Halvor Sivertsen som distributører. Opplaget var på ca. 2400 eksemplarer på sitt største.

Kristian Helmer Storsteen (1913-1944). Ble arrestert 17.7.1942, sent fra Grini til Tyskland 28.6.1943. Døde i konsentrasjonsleiren Natzweiler 28.2.1944. Faksimile fra bokverket «Våre falne».

Patrioten

Avisen Patrioten utkom fra begynnelsen av 1942 med Ola Horve som initiativtaker. Avisen kom ut hver onsdag og lørdag. Fremstillingen av avisen foregikk til å begynne med i John Evertsens hjem i Murgata 19. Senere flyttet trykkingen til Michael Haaland på Madlaveien, mens hefting og pakking fremdeles foregikk hos Evertsen. Gard Paulsen stod for transporten mellom lokasjonene. Lytterpost med radio hadde avisen i et lite arkivrom i Stavanger teater. Opplaget var vanligvis på ca. 700 eksemplarer.

Gard Paulsen

Jøssing

Avisen Jøssing utkom også fra begynnelsen av 1942. Hovedmannen bak avisen var Sverre Gausland, som tidligere hadde vært involvert i «Stritt folk». Jøssing ble trykt på Fylkesforsyningsnemndas kontor i Grudes hus på Skagen, der Gausland var ansatt. Opplaget var på ca. 1000 eksemplarer på sitt største.

Aviser fra andre steder

I Stavanger kom mange av de større illegale avisene til Stavanger gjennom motstandsbevegelsens kontakt i Posten, postfullmektig, senere postmester Otto Fosse. Han hadde hjelp av to medarbeidere på postkontoret, Berthine Svendsen og Elisabeth Tengesdal. Sendingene med illegale aviser kom dels som postpakker og dels som rekommanderte brev med vekslende dekkadresse. Det økte jevnt på med slike sendinger frem gjennom krigsårene, og i den siste krigstiden kom betydelig mengder illegale skrifter til Stavanger på den måten. Foruten «Bulletinen», «Kroniken» og «Fri Fagbevegelse», kom svenske aviser, norske aviser trykt i Sverige og London og mye annet. Gruppen ved Stavanger postkontor pakket sendingene om og fordelte de dels blant en del av kollegene for videre distribusjon, dels gjennom frimerkeluken til Svendsen og Tengesdal hvor en hel del faste kunder kom hver uke og hentet sin porsjon.

Risikabelt arbeid

De som var involvert i virksomheten på ulike nivå, tok store sjanser, og mange måtte bøte med livet. I 1940–1941 kunne man få opp til fem års fengsel, men straffen ble fort skjerpet. En forordning fra rikskommissær Terboven utstedt den 12. oktober 1942 satte dødsstraff som strafferamme for å drive med illegale aviser.

I alt 4000 mennesker ble arrestert for kortere eller lengre tid for delaktighet i denne typen arbeid. I underkant av 100 personer ble henrettet på grunn av illegalt avisarbeid.

Opprullingen i Stavanger

Sommeren 1942 var en veldig arrestasjonsbølge i ferd med å reise seg i Stavanger, som snart knuste fullstendig det store illegale presseapparatet i byen, og førte til en rekke arrestasjoner. Fra juli til midten av oktober ble mellom 70 og 80 personer bosatt i Stavanger arrestert for en eller annen befatning med avisene. I tillegg til dette kom mange andre i nabokommunene og distriktet ellers som ble tatt for det samme.

Opprullingen rev med seg distribusjonen til «Frihet» og «Stritt folk» og ledelsen i «Frihet», slik at den opphørte straks. Ikke lenge etter ble «Jøssing» rullet opp, og både ledelsen og hoveddistributørene ble tatt. Også en rekke av «Patrioten»s ledelse ble tatt, men de gjenværende, først og fremst Gard Paulsen og Michael Haaland, holdt avisen gående enda en tid, så ble også de arrestert. Ved opprullingen av «Frihet» hadde Gestapo også peilet seg inn på ledelsen av «Stritt folk», men Einar Andreassen lyktes å komme seg over til Sverige.

I slutten av juni 1943 ble de fleste av de arresterte fra Stavanger-avisene sendt til Tyskland sammen med om lag 100 andre fanger. I Hamburg ble 13 av fangene skilt ut og sendt til Natzweiler, mens de øvrige gikk til Sachsenhausen. Kristian Storsteen, Marthon Horve, Gard Paulsen, Michael Haaland og Sivert Langholm var blant de 13.  I tiden januar-april døde Storsteen, Horve, Paulsen og Haaland i Natzweiler. Natzweiler var en tysk konsentrasjonsleir i Alsace, vest for Strasbourg i Frankrike.

Karantenekommisjonen og bekjempelsen av epidemier

Sunnhetsvesenet i Norge ble ikke skikkelig organisert før med sunnhetsloven av 1860. Før den tid var det blitt opprettet midlertidige sunnhetskommisjoner til bekjempelse av epidemier. 

Når det kom melding til de sentrale styresmaktene om smittsomme sykdommer i andre land, ble meldingen sendt videre til de lokale styresmakter. Skip som kom fra havner der slike sykdommer herjet, måtte da ligge i karantene. Og i sjøfartsbyene ble det opprettet karantenekommisjoner, som skulle sette i verk de nødvendige tiltakene.

Da det ved resk. 13.5.1737 kom påbud om opprettelse av en sunnhetskommisjon i hver av de fire stiftsbyene, skjedde det fordi det herjet smittsomme sykdommer i Østersjølandene. 

I begynnelsen hørte karantenevesenet i Norge direkte under det kongelige danske kanselli. Senere hørte det under det danske karantenedirektoratet. Det var den gangen ikke noen sentral norsk karanteneadministrasjon, men de daværende stiftsstedene hadde ledelsen innen sine distrikter. For Stavanger sin del, var det Kristiansand som hadde kommisjon og anlagt karantenestasjon med lasarett.

Fra 1814 ble det naturligvis norsk ledelse av karantenevesenet her i landet, først til 1818 under III. Departementet, Politidepartementet, og så fra 1819 til begynnelsen av 1860-årene under Marinedepartementet. Fra 1816 til 1878 under Indredepartementet, og så fra 1878 til 1913 under Justisdepartementet, før det fra 1913 havnet under Sosialdepartementet.

Stavanger fikk egen karantenekommisjon i 1823.

Mens koleraen fra flere kanter nærmet seg landet vårt, fikk vi i 1848 en lov om karantenevesenet. Vi fikk også i desember samme år en provisorisk anordning om foranstaltninger mot koleraen og 10.2.1849 et karantenereglement.

I karantenekommisjonene i byen skulle det være en magistratsperson som formann, en lege, en tollfunksjonær og en sjøkyndig mann.

Loven inneholdt bestemmelser om opprettelse av karantenekommisjoner i alle kjøpsteder i Norge som lå ved sjøen og i andre havner hvor det av kongen måtte ansees hensiktsmessig.

Karantenekommisjonene skulle foreta undersøkelser av ethvert fartøy som kunne fryktes å føre med seg smitte av pest, kolera, barnekopper eller gul feber her til landet. Etter utfallet av undersøkelsen skulle kommisjonen bestemme hvorvidt fartøyet skulle i karantene.

Den provisoriske anordningen av desember 1848 inneholdt også en plikt for kommisjonene til å utse og innrette passende bygninger som kunne tjene til sykehus for kolerasmittede.

I Stavanger by var det fra februar til juni 1849 90 som ble angrepet av kolera og av disse døde 42. Stavanger kommune leide tre lasarettfartøyer for å ta imot de kolerasyke som kom inn fra fiskeværene. Det ble i det hele truffet fornuftige foranstaltninger i Stavanger. Og det var vel derfor at epidemien ble forholdsvis liten.

Den fiskeren som først ble syk var 17. februar kommet fra et fiskevær med en båt som hadde en kolerasyk om bord, og han skulle sammen med det øvrige mannskapet ha vært brakt til lasarettfartøyet. Man da båten landet et stykke utenfor byen, fikk han anledning til å løpe i land og fikk losji hos en slakter i bydelen Kleven. Dagen etter ble også slakteren syk, og de følgende dagene var det flere som ble angrepet.

Ved lov av 16. mai 1860 ble det bestemt at det i alle kommuner skulle opprettes sunnhetskommisjoner. I kjøpsteder som Stavanger skulle kommisjonen bestå av stadsfysikus (bylegen) som formann, magistraten (rådmannen), byingeniøren og tre medlemmer valgt av representantskapet (bystyret).

Ved loven av 1860 ble karantenekommisjonen ble lagt inn under sunnhetskommisjonen. Når sunnhetskommisjonen behandlet karantenesaker, skulle den utvides med en tollfunksjonær og en sjødyktig person, og kommisjonen skulle da følge bestemmelsene for karanteneloven og ikke sunnhetsloven. Ved slike saker ble isolasjonsbestemmelsene skjerpet, bl.a. ble de syke pliktige til å la seg isolere dersom kommisjonen ønsket det.

Å forebygge sykdom ved alminnelig tilsyn med sunnhetsforholdene i byen var den ene av den nyopprettede sunnhetskommisjonens hovedoppgaver. Den andre var å bekjempe epidemier som allerede var brutt ut, og det skjedde i første rekke gjennom slik som tidligere gjennom isolering (karantene) av de smittede.

Stavanger hadde etter konkursen i 1883 av «J. A. Køhler & Co» og «Ploug & Sundt» kjøpt L. W. Hansens sommersted Bjergsted og Hillevåg. Bjergsted var i 1822 anlagt av kjøpmann Boye Pettersen. Steder ble i 1854 kjøpt av L. W. Hansen, som bygget en storstilt lystgård tegnet av arkitekt C. F. von der Lippe og med hageanlegg av gartner P. H. Poulsen.

Da kommunen overtok stedet ble hovedbygningen i Bjergsted ominnredet til isolasjonslokale med 50 senger, bakbygningen eller uthuset ble omgjort til et lasarett med 40 senger. Ellers lå det i bakkant også likhus, stall og vognskjul. Gårdsbestyrerboligen, som i dag er dirigentbolig, ble brukt som doktorbolig ved utbrudd.

I 1886 ble det vedtatt instruks for «isolations- og lazaretlokalerne paa Bjergsted». En egen leder («økonomen») skulle sørge for bespisningen og betjeningen av de syke og isolerte. Han skulle også ha det daglige tilsynet og med avsperringen av området. Han skulle sørge for at varer ble levert på utsiden av plankegjerdet, og forsvarlig brakt inn. Han skulle også ansette kusk til «de Syges Afhenting og Hjemsendelse, de Dødes Bortbringelse til Kirkegaarden, Priveteernes Renholdelse og Desinfektion m.m.». Kusken fikk anvist bolig i Bjergsted. Det medisinske besørget av epidemilegen.

Da Stavanger kommune bygget nytt sykehus på Skjævelandstykket ble det bygget egne bygg for epidemier der. Stavanger kommunale sykehus var i sin tid et av de mest moderne i landet. Da Stavanger sykehus ble offisielt åpnet 25. august 1897, var det plass til 81 senger i hovedbygningen. I epidemibygningen, bygd av tre, var det 20 senger. I tillegg var det et interneringsbygg i murstein. Etter kort tid ble epidemilasarettet utvidet med en ny trebygning med plass til 16 senger, hvor den ene halvdelen ble brukt til tyfus- og den andre til tuberkulosepasienter. 

I 1908 ble epidemiavdelingen skilt ut som egen enhet, og i den forbindelse ble det opprettet to nye legestillinger. I tillegg til vanlige epidemiske sykdommer omfattet avdelingen en tuberkuloseavdeling, en hudavdeling for menn, og en avdeling for urolige pasienter og sinnssyke. Legene ved avdelingen utførte dessuten bakteriologiske undersøkelser for sunnhetsvesenet i distriktet. Under første verdenskrig ble epidemibygningen utvidet nok en gang med nye 26 senger.

Karantenekommisjonens arkiv inneholder forhandlingsprotokoller, kopibøker, postjournaler, kassabøker og protokoller for kontroll av ankomne skip. Kommisjonens arkiv fortsetter til dels i helserådets arkiv fra 1860. Arkivstykkene forteller om kommisjonens virke gjennom møter, kontroller, korrespondanse og regnskap.

Arkivstykker:

Forhandlingsprotokoll, 1823-1848

Forhandlingsprotokoll, 1849-1908

Kopibok 1823-1848

Kopibok 1849-1909

Kopibok 1891-1926

Journal 1849-1906

Journal 1894-1936

Kontroll av ankomne skip, 1815-1825

Kontroll av ankomne skip, 1825-1838

Kontroll av ankomne skip, 1839-1842

Kontroll av ankomne skip, 1849-1910

Kontroll av ankomne skip, 1911-1951

Regnskap, 1831-1841, 1922-1950

Kassabok 1848-1910

Kilder:

Østensjø, Reidar og Øyvind Bjørnson. Haugesund, bind 1: 1835-1895. Haugesund 1958.

Kiil, Alf. Arkivkunnskap, Statsarkiva. Oslo 1969

Leewy, Karl. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bind 11: Odderøya, Lagmannsholmen, Været. Kristiansand 1984

Mykland, liv og Kjell Olav Masdalen. Administrasjonshistorie og arkivkunnskap, kommunene. Oslo 1987.

Tveteraas, R. Stavanger 1814-1914. Stavanger 1914

Stavanger byarkiv markerer arkivdagen med digitalisering av lokalavisa Heimdrag

Stavanger byarkiv ønsker å bidra til at kilder fra Rennesøy og Finnøy blir mer tilgjengelige. I forbindelse med arkivdagen har Stavanger byarkiv digitalisert og gjort tilgjengelig Rennesøy sin tidligere lokalavis «Heimdrag». Alle utgavene og alle bevarte bilder er blitt digitalisert og gjort tilgjengelig på nett. Lokalaviser inneholder ofte kilder som ikke finnes andre steder.

Arkivdagen er et samarbeid mellom arkiver i hele Norden og omfatter alle typer av arkivinstitusjoner. Hensikten med Arkivdagen er å vekke interesse for arkivene som samfunnets minne – både for fortid og framtid. Tema for årets arkivdag er «Fritid». I år markeres arkivdagen i 13.-15. november i hele Norden.

Inngang til Heimdrag finner du på stavangerbyarkiv.no, eller du kan gå direkte til kildene i Digitalarkivet. Fotografiene finner du på stavangerbilder.

– Dette er et materiale som vi vet mange har sett fram til å få digitalisert. De fleste med tilknytning til Rennesøy vil finne gjenkjennbare ansikter, steder og hendelser. Nå kan alle lett søke frem tema og personer, og samtidig se og studere originalkildene selv, sier direktør for innovasjon og støttetjenester Birger S. Clementsen.

Om arkivdagen på byarkivet

– Vanligvis markerer byarkivet arkivdagen med et større arrangement på Arkivenes hus, men i år har byarkivet valgt å slippe en stor mengde digitalt materiale som folk kan kose seg med hjemme i deres egen stue, forteller seksjonssjef Lars Olsen Neby ved byarkivet.

Årets publisering markerer både temaet fritid, og at Stavanger kommune gjennom kommunesammenslåingen er blitt en mye større kommune med mye interessant historie i arkivene.

Om Heimdrag-arkivet i Stavanger byarkiv

Stavanger byarkiv har ansvaret for bevaring av historisk verdifullt kildemateriale fra hele dagens Stavanger kommune, noe som også inkluderer tidligere kommuner. Stavanger byarkiv vil fortsette digitaliseringen av arkiver som kan belyse den lokale historien fra Rennesøy.

– Arkivene etter Heimdrag er viktig dokumentasjon av lokale hendelser. Stavanger kommune med byarkivet ønsker å bidra til å gjøre mest mulig arkivmateriale tilgjengelig for alle, sier direktør Birger Clemetsen.

Heimdrag var en lokalavis for Rennesøy i perioden 1979-1997. Fra slutten av 1997 gikk Heimdrag inn i Bygdebladet sammen med Randaberg og Kvitsøy. Den er en unik kilde til lokalhistorien, og fungerer på mange måter som en dagbok for små og store hendelser.

Alle avisene utgaver, inkludert prøvenummeret er publisert på digitalarkivet. I tillegg er 2898 bilder fra avisens arkiv lagt ut på stavangerbilder og digitalt museum. Byarkivet har forsøkt å identifisere alle motiv og personer, men det finnes fremdeles noen mangler, og byarkivet tar gjerne mot supplerende informasjon fra brukerne.

Gjenåpning av lesesal

Fra og med 10. juni vil det være mulig å bestille arkivmateriale til bruk på lesesal torsdag og fredag fra 09.00 – 15.00.

NB! Booking av lesesalsbesøk gjelder kun for materiale du finner på våre lister eller du vet vi har.

Er du usikker, send oss dine spørsmål på epost (byarkivet@stavanger.kommune.no). Mye kan besvares skriftlig uten at du trenger å møte opp på lesesal. 

Bestilling:
  • Alle besøk skal forhåndbestilles.
  • Alt materiale skal forhåndsbestilles. Det blir ikke hentet opp materiale som ikke er bestilt.
  • Det er kun anledning til å bestille tid torsdag og fredag mellom 9 og 15.
  • På grunn av avstandsreglementet kan det tas imot inntil 6 gjester.
Under besøk:
  • Alle skal sprite seg på hendene før inngang til biblioteket.
  • Alle skal registrere seg i resepsjon først med fullt navn og telefonnummer, i tilfelle smittesporing.
  • Biblioteket er stengt, og har en behov for bøker må disse hentes av vakten.
  • Skannerom og publikumsdatamaskiner er ikke tilgjengelig.
  • Minst 1 meters avstand mellom hver bruker skal overholdes til enhver tid.
  • Vakten skal sprite seg eller bruke hansker ved håndtering av arkivmateriale og bøker.
Etter besøk:
  • Bordflater, lampe, stol, tralle og dørhåndtak vaskes med antibac eller tilsvarende etter at gjesten har gått.
  • Brukte arkivsaker og bøker skal settes i 3 dagers karantene i reservert karantenehylle i nærmagasin.

Ny arkivsjef

Mentz von Erpecom Vikse (45) er ansatt som ny arkivsjef i Stavanger kommune.

Stavanger byarkiv er en av de større arkivinstitusjoene i Norge med sine nær 40 ansatte, og en viktig lokal kulturinstitusjon. Arkivsjefen har fagansvaret for både de daglige og de historiske arkivene i kommunen.

Vikse sier han gleder seg til å ta fatt på arbeidet sammen med flinke medarbeidere. En viktig oppgave fremover er å sikre økt kvalitet og effektive tjenester, samtidig som en øker synligheten og tilgangen til arkivene. Det er viktig å ha fokus på betydningen arkivene både har for kommunen, samfunnet og for enkeltmenneskers liv. Vikse har spennende og utfordrende oppgaver foran seg der byarkivet både skal videreutvikle de digitalte tjenestene, og ta vare på og formidle kulturarven.

Vikse kommer fra stillingen som seksjonssjef i Stavanger byarkiv, hvor han har jobbet siden 2012. Han har vært konstituert arkivsjef siden i fjor. Han har lang fartstid innenfor arkivfeltet, og har tidligere vært arkivleder i Randaberg kommune, og politisk sekretær i Høyre. Vikse er utdannet cand. polit. med hovedfag i administrasjon- og organisasjonsvitenskap fra Universitet i Bergen.

Mentz von Erpecom Vikse

PA-0615 – Arkitekt Kirsti Kroken Solheim / KS-tegneservice

Bilde1_PA0615_A3_0600003.jpg

Det er ikke mange ganger en kan skilte med å ha arkivet til produksjonen av et foretak nokså fullstendig. Men det kan vi finne i arkivet til KS-tegneservice. Her finner vi tegningene fra hele perioden bedriften eksisterte, altså fra 1993 til 2005.

I 2019 overtok Stavanger byarkiv arkivet etter bedriften KS-tegneservice. Bedriften ble opprettet av arkitekt Kirsti Kroken Solheim i 1993. Hun hadde mistet jobben i de vanskelige økonomiske tidene i begynnelsen av 1990-tallet og fant ingen ny stilling. Hun så at det var behov for hennes kompetanse og gjorde seg selvstendig. Arkitekten og tegneren målte opp hus og andre eksisterendebygninger i Stavanger og omegn. Hun tegnet også nye hus. Bedriften KS-tegneservice ble lagt ned i 2005.

Bilde2_PA0615_A3_0600003.jpg
Oppmålingen av bygningen Kirkegaten 44 var et oppdrag i 1998.

I arkivet etter foretaket finner vi tegningene fra hele perioden det eksisterte. Med tegningene ble det overlevert en fullstendig liste over disse. På den måten er arkivet lett tilgjengelig for den som er interessert i det.

Arkivliste PA615 Arkitekt Kirsti Kroken Solheim

PA-0569 – Pensjonistkoret “Sangbrødrene”

Folk i alle aldre har lyst til å ha det sosialt, og drive med ting de synes er kjekt og meningsfullt. Slik er det også med pensjonistkoret “Sangbrødrene”. Koret ble grunnlagt i 1995. Det har som formål å “engasjere mannlige pensjonister med korsang som interesse i et sangkor/venneforening.”

Program_jubileumskonsert

I alle år har koret vært aktivt og besøkt mellom 30 og 40 alders- og sykehjem i distriktet hvert år. Medlemmene reiser på konsertturer også til andre steder, så de har vært i både Egersund, Danmark og Polen.

Dirigentene til koret var Wenche Helgøy Kloster, Rannveig Westvig Skiri og Alexandra Orzechowska-Niedziela.

Vinteren 2019 ble deler av arkivet til Sangbrødrene avlevert til Stavanger byarkiv. Arkivet inneholder møtereferater og årsberetninger, korrespondanse, medlemslister og fotografier.