Historikk slalåm:
Slalåm har sin bakgrunn fra Telemark i 1860-årene, men ble fra 1920-årene utviklet i Mellom-Europa til sin nåværende form.
De første skiløperne i Morgedal skilte løypene sine mellom slalåm, ufsilåm og uvyrdslåm. Slalåm var betegnelsen på en løype eller et spor (låm) i en slak bakke eller skråning (sla), mest for kvinner og barn. Ufsilåm var en bratt løype med ett hinder som kunne være et hopp, gjerde, en vanskelig unnamanøver, et juv, en fjellskrent eller annet. Uvyrdslåm var en løype som startet langt oppe og hadde flere slike hinder. Dagens «off pist»- eller løssnøkjøring, eller ekstremkjøring utfor klipper og stup, er nok sammenliknbar med disse variantene fra den opprinnelige telemarkskjøring.
Slalåm i moderne form er en konkurransegren i alpin skiidrett som går ut på at utøveren må ta seg ned en bakke og passere mellom oppsatte porter.
Nest etter telemarkskjøring regnes slalåm som den mest tekniske av de alpine skidisiplinene fordi det er i denne grenen portene står tettest, det vil si med kortest avstand mellom hverandre. Svingene slalåmkjøreren må ta gjennom portene blir derfor hurtige og korte.
Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL i 1948 i St. Moritz.
Slalåmbakke på Ullandhaug:
I den bratte bakken som går vestover mot universitetsområdet ble det lagd slalåmanlegg med flomlys. Men skisporten på Ullandhaug fikk ingen lang historie, dels på grunn av ustabile snøforhold og dels fordi utfarten til andre skiområder økte stadig med den stadig tiltakende privatbilismen etter 1960.
