Hopprenn på Ullandhaug 4. januar 1939:
Hopprenn på Ullandhaug er det mange som har hørt om. Det første, som ble arrangert i 1939, huskes kanskje best.
Stavanger Skiforening ble stiftet i 1934. Tannlege Johan Forsberg, som var foreningens første formann, var både entusiastisk og oppfinnsom, og da det i tillegg kom flere skiinteresserte innflyttere, som hadde erfaring som skihoppere, så begynte folk å snakke høyt om å bygge hoppbakke på Ullandhaug.
Stavanger skiforening fikk en god medspiller i Stavanger friluftsråd, der redaktør Chr. S. Oftedal var formann. Det beste stedet for en hoppbakke var i den bratte sørhellingen på Ullandhaug. Hogging i skogen og bygging av hoppbakken ble gjort på dugnad.
I 1938 ble det sendt søknad til Stavanger kommune om 1200 kr til flomlys. Borgermester Bertram C. Middelton var imot flomlys, han sa med rene ord at det var ett ganske latterlig forslag. Begrunnelsen var enkel: selv om det var hoppbakke og flomlys, så var det slett ikke sikkert at det kom snø. Til tross for borgermesterens skepsis, så stemte flere for enn imot, og det ble bevilget 1200 kr. Pengene ble bevilget i bystyremøte 9. desember 1938.
Flomlyset ble montert og allerede 4. januar 1939 var det klart for det første hopprennet i flomlys. Det var 20 cm nysnø i området og nok til dette rennet. Men det måtte likevel kjøres og bæres snø til unnarennet. Det ble tilkjørt 100 lass snø og dessuten 1000 kg halm til unnarennet.
Det ble lagt opp en festlig ramme rundt rennet. Selv om borgermester Middelthon hadde sett det som latterlig å bevilge penger til flomlys på Ullandhaug, så var han så sporty at han sa ja til å åpne rennet. Han kom kjørende fra sin bolig i Knud Holms gate til Ullandhaug i kane (slede). Vognmann Svela stilte to av sine fineste hester til disposisjon. Mens borgermesteren kom i kane, så kom folk flest til fots. Det strømmet til folk på alle veier. Fra Torget gikk bussene i non-stop-ruter, og her var det kamp om plassene. “De sterkeste fikk plass i bussene. Det var forresten mange damer blandt de virkelig sterke.”
Det kom så mange til Ullandhaugbakken, at arrangørene gikk tom for billetter, og flere kunne dermed stappe 25- eller 50-øringen i lommen igjen. Ingen visste hvor mange mennesker det kom denne kvelden, men avisene tippet at 10-15.000 tilskuere hadde vaglet seg til i bakken.
Borgermester Middelthon åpnet bakken: “Jeg har vært med på meget vanvittig, men maken til dette har jeg aldri vært med på”, og “Nå har dere fått det som dere vil ha det, til tross for sindige og fornuftige menns advarsel. Opp med Friluftsrådet og ned med snøen, og 3 x 3 hurra for Friluftsrådet og Skiforeningen”
“Kveldshopprennet på Ullandhaug igår var et vidunderlig eventyr i hvitt, en suksess hvis make Stavanger neppe har sett”, kunne Stavanger Aftenblad melde dagen etter. Det ble med dette ene rennet vinteren 1939. En uke senere var det meste av snøen forsvunnet.
Hopprenn i 1940 og 1947:
Det var flere fine hopprenn på Ullandhaug vinteren 1940. Men rundt påsketider 1940 gikk fartsoppbygget i bakken under en kraftig storm, så kom krigen. Men etter krigen ble det oppført nytt oppbygg, og i 1947 var det klart for hopprenn igjen.
Til rennet 9. mars 1947 strømmet det også til 8-10.000 tilskuere. Flere timer før rennet skulle starte gikk det folk alle veier som førte til Ullandhaug. Folk i området husker at tilskuere som kom med bil, måtte sette kjøretøyene fra seg i hager og på gårdsplasser. Det var det reneste kaos.
Obrestadbakken
Den største bakken i fylket lå på Obrestad på Jæren. Her strakte Kongsberg-hoppere seg over 50 meter i januar 1939.
Med plassering i hellingen ned mot sjøen og sletta så å si i fjæra, på det ellers nokså flate Jæren, er Obrestadbakken antakelig en av de mest spesielle hoppbakkene som har eksistert i Norge. Daværende leder i Nærbø IL, Ragnvald Skjærpe, tok initativet til å få bygd bakken, som var i bruk fra 1938 til 1940. Både i 1938 og 1939 var det flere tusen tilskuere. Det siste rennet ble holdt 4. februar 1940.
Kilde: Ullandhaug og Tjensvoll, Marit Karin Alsvik og Jan Alsvik. Hafrsfjord forlag