17. mai ble første gang arrangert i Trondhjem på 1820-tallet, og derfra spredte feiringen seg til flere deler av landet. Dagen ble feiret som en protest mot det svenske overherredømmet. De som ledet an i kampen for norsk uavhengighet var i stor grad borgerskapet, det vil si velstående mennesker som hadde sin egen eiendom. Frem til 1905 da Norge ble en selvstendig nasjon, var hovedbudskapet at man ønsket et uavhengig Norge, eller i det minste, større uavhengighet fra Sverige.
Etter unionsoppløsningen i 1905 og fram til ca. 1945 var det fremdeles borgerskapet som dominerte feiringen. Arbeidere og småbønder var ikke blant dem som satte størst preg på feiringen. For disse gruppene var 1. mai den viktigste dagen.